Presedensarkivet
Arkivet er et oppslagsverk for tolkninger og presiseringer til motorferdselloven.
Innhold
Arkivet inneholder presiseringer fra Klima- og miljødepartementet (KLD), Miljødirektoratet (Mdir) og Statsforvalteren i Troms og Finnmark (FMFI og FMTF). Arkivet har som mål å belyse sentrale problemstillinger, men det er ikke komplett.
Hvordan finne fram
For å navigere på siden bruk «Ctrl» og «F» for å søke etter relevante ord i saken du trenger veiledning til. For eksempel «jakt», «hytte», «funksjonshemming» osv. Du kan også lete etter relevante saker i den alfabetiske emneoversiken. Alle brev, e-poster og klagesaker er kategorisert kronologisk og etter etat nederst i artikkelen.
Spørsmål?
Har du spørsmål angående arkivet, andre spørsmål om motorferdsel i utmark, eller har du funnet utgått informasjon i arkivet? Ta gjerne kontakt med oss, kontaktinfo finner du øverst til høyre.
Emneoversikt
A
B
D
E
J
K
L
A
Behandlet i DN-brev 31.03.1995 om bruken av snøskuter til transport av luftballonger og som sikkerhetsforanstaltning.
Åpne snøskuterløyper skal benyttes dersom arrangement i utmark behøver bruk av snøskuter. I Finnmark og Nord-Troms hvor løypenettet er utbredt forventes det at arrangører legger opp arrangementet slik at snøskuterløypene kan benyttes der det er nødvendig.
Det er ingen generell hjemmel i motorferdselsregelverket som tillater bruk av snøskuter som sikkerhetsforanstaltning til arrangementer. Snøskuterkjøring utenom åpen snøskuterløype i forbindelse med arrangement må vurderes etter unntaksregelen i nasjonal forskrift § 6. Departementet og direktoratet har lagt opp til en streng linje hvor oppfatningen er at en ikke bør satse på arrangementer som forutsetter bruk av snøskuter som en del av følge eller sikkerhetsopplegg.
Det er ingen generell hjemmel i motorferdselsregelverket som tillater bruk av snøskuter som sikkerhetsforanstaltning til arrangementer. Snøskuterkjøring utenom åpen snøskuterløype i forbindelse med arrangement må vurderes etter unntaksregelen i nasjonal forskrift § 6. Departementet og direktoratet har lagt opp til en streng linje hvor oppfatningen er at en ikke bør satse på arrangementer som forutsetter bruk av snøskuter som en del av følge eller sikkerhetsopplegg.
I snøskuterløypene er det kun tillatt å kjøre med snøskuter (beltemotorsykkel) jf. nasjonal forskrift § 4a første ledd. Andre motorkjøretøyer, slik som ATV med påsatte belter eller tråkkemaskiner, er ikke tillatt. Dette har Klima- og miljødepartementet presisert i sine merknader til nasjonal forskrift § 4a første ledd.
En snøskuter er i veitrafikkloven definert som beltemotorsykkel, mens for eksempel en ATV er registrert som traktor, motorsykkel eller moped. Selv om det monteres belter på en ATV, så gjør ikke dette at kjøretøyet blir en beltemotorsykkel. Dersom man skal bruke andre type kjøretøy enn snøskuter i snøskuterløypene, må man ha dispensasjon fra kommunen etter nasjonal forskrift § 6. I nasjonal forskrift § 6 kan det gis dispensasjon for alle typer motorkjøretøyer dersom vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt.
Motorferdsel på barmark ansees som mer skadelig grunnet kjøresporene som lettere kan oppstå. Derfor er regelverket for barmarkskjøring strengere enn for motorferdsel på vinterføre. Mange har lang vei til hytte, og derfor anser de at de kan ha et behov for å frakte utstyr o.l. med ATV på sommerstid hytta.
Søknader om ATV til hytte vurderes etter nasjonal forskrift § 6. Det må derfor foreligge «et særlig behov» før en dispensasjon kan innvilges. Hva som kan være et særlig behov er bl.a. utdypet i følgende saker:
- Klagesak fra Mdir 22.02.2022 om ATV og hytterestaurering
- Klagesak fra Mdir 21.02.2023 om ATV og transport til hytter
Det fremgår av begge sakene at kommunen må gjøre en individuell vurdering av alle denne typen søknader. De kan dermed ikke legge seg på en praksis med å innvilge for eksempel to turer til alle som søker om dette, da faller den individuelle vurderingen om det er «et særlig behov» bort. Videre må kommunen vurdere og begrunne hvorfor de anser det som et særlig behov etter forskriftens krav (vilkår, skader og ulemper, naturmangfoldloven, skjønn).
I brev fra KLD 14.10.2019 presiserer departementet forståelsen av regelverket om barmarkskjøring med ATV. De understreker at med forskriftsendringen i 2009 var barmarkskjøring ifm. utmarksnærnig kun aktuelt å gi langs allerede eksisterende traktorveger/skogsbilveger (nasjonal forskrift § 5a).
For Finnmark er situasjonen litt annerledes, siden de har egne barmarksøyper som et resultat av mangel på traktorveger/skogsbilveger.
Unntaksparagrafen i nasjonal forskrift, § 6, skal praktiseres strengt. Med "lokale forhold" menes her spesielle forhold for området, som enten er permanente eller akutte, og som kan gjøre behovet for motorisert transport helt nødvendig. At en kommune har store utmarksareal vil normalt ikke oppfylle kravene i § 6. Det er viktig at slike forhold ikke medfører at bestemmelses strenghet ikke lenger ivaretas.
B
Snøskuterløypene i Finnmark og Nord-Troms er, som nevnt i avsnitt om ATV, laget konkret for rekreasjonskjøring med snøskuter. Det innebærer at kjøring med beltevogn i rekreasjonsøyemed ikke er tillatt i snøskuterløypene. Dersom kjøringen skjer med annen direkte hjemmel i regelverket, for eksempel frakt av materialer til hytte i forbindelse med byggetillatelse, kan løypene brukes som kjøretrasé når det er hensiktsmessig. Beltevognkjøring for alle formål som normalt behandles etter nasjonal forskrift § 5 (§ 5 gjelder kun for snøskuter) og for rekreasjons- eller øvelseskjøring krever dermed dispensasjon etter forskriftens § 6.
Behandlet i DN-brev 21.08.1998.
DN åpner i brevet opp for at kommunen kan gi dispensasjon etter nasjonal forskrift § 6 til frakt av turister i beltevogn langs snøskuterløypa til Nordkapp. DN anser dette som et særtilfelle, og legger bl.a. vekt på at løypa går oppå eksisterende ubrøyta veg. En ren "turistløype" etter § 6 utenfor åpne snøskuterløyper for beltevogn eller snøskuter er ikke aktuelt, jf. forbudet mot snøskutersafari i rundskrivet.
D
Delegasjon av dispensasjonsmyndighet
Selvbetjente eller ubetjente hytter faller ikke inn under ordlyden «turistanlegg». Til slike hytter er det et begrenset transportbehov som oftest er knyttet til transport av ved, gass eller tørrvarer. Søknader om transport til selvbetjente og ubetjente hytter må sendes til kommunen, og skal behandles etter nasjonal forskrift § 5a om transport i utmarksnæring eller untaksbestemmnelsen i § 6.
Presisert i brev fra FMFI 03.07.98.
Det er i hovedsak politikerne ved kommunestyret som har ansvar for å behandle dispensasjonssøknader etter motorferdselsregelverket. Politikerne arbeider ikke fast i kommunen og møtes derfor sjeldnere for å behandle dispensasjonssaker. Motorferdselsregelverket jf. kommuneloven § 5-3 tredje ledd åpner imidlertid opp for å kunne delegere vedtaksmyndighet fra kommunestyret til administrasjonen i kommunen.
Dispensasjonsvedtak etter motorferdselsloven § 6, nasjonal forskrift § 5 (a-f), § 5a, § 5b og § 6 kan delegeres fra kommunestyret til kommunens administrasjon. Delegasjonen innebærer at administrasjonen behandler dispensasjonssøknadene og fatter vedtak på vegne av kommunestyret.
Saker av “prinsipiell betydning” kan kun delegeres fra kommunestyret til annet politisk utvalg, for eksempel politiske dispensasjonsutvalg. Saker av "prinsipiell betydning" er saker som vil legge føringer for videre saksbehandling som for eksmepel retningslinjer. Vedtak om forskrift vil også være saker av "prinsipiell betydning", for eksempel forskrift om snøskuterløyper. Se kommuneloven § 5-3 tredje ledd og § 13-1 sjette ledd.
Dispensasjonsvedtak etter motorferdselsloven § 6, nasjonal forskrift § 5 (a-f), § 5a, § 5b og § 6 kan delegeres fra kommunestyret til kommunens administrasjon. Delegasjonen innebærer at administrasjonen behandler dispensasjonssøknadene og fatter vedtak på vegne av kommunestyret.
Saker av “prinsipiell betydning” kan kun delegeres fra kommunestyret til annet politisk utvalg, for eksempel politiske dispensasjonsutvalg. Saker av "prinsipiell betydning" er saker som vil legge føringer for videre saksbehandling som for eksmepel retningslinjer. Vedtak om forskrift vil også være saker av "prinsipiell betydning", for eksempel forskrift om snøskuterløyper. Se kommuneloven § 5-3 tredje ledd og § 13-1 sjette ledd.
Vi viser til avklaring fra Miljødirektoratet i brev av 02.05.17 om transport av utstyr til betjente, selvbetjente eller ubetjente hytter. Mdir har forklart hvilke bestemmelser i motorferdselsregelverket DNT kan benytte for transportformål til sine hytter.
Miljødirektoratet legger til grunn at betjente hytter er «turistanlegg» etter direktehjemmel nasjonal forskrift § 3 bokstav c. Det er derfor adgang til nødvendige transport av varer, gods og personale på vinterføre til disse betjente hyttene, uten at DNT trenger å søke om tillatelse.
Miljødirektoratet legger til grunn at betjente hytter er «turistanlegg» etter direktehjemmel nasjonal forskrift § 3 bokstav c. Det er derfor adgang til nødvendige transport av varer, gods og personale på vinterføre til disse betjente hyttene, uten at DNT trenger å søke om tillatelse.
Selvbetjente eller ubetjente hytter faller ikke inn under ordlyden «turistanlegg». Til slike hytter er det et begrenset transportbehov som oftest er knyttet til transport av ved, gass eller tørrvarer. Søknader om transport til selvbetjente og ubetjente hytter må sendes til kommunen, og skal behandles etter nasjonal forskrift § 5a om transport i utmarksnæring eller untaksbestemmnelsen i § 6.
E
Ekstremsportarrangement - helikopter, båt osv.Kommunen kan i enkelte tilfeller tillate motorferdsel i utmark med motorfartøy (båt, vannskuter etc.) og luftfartøy (helikopter etc.) ved kortvarige ekstremsportarrangement jf. motorferdselsloven § 6.
Departementet har i brev av 10.03.04 uttalt at et ekstremsportarrangement av kortvarig karakter med oppvisning/konkurranse som primært innhold kan være en “særlig grunn” etter motorferdselsloven § 6. Departementet har likevel satt fire kriterier som alle må være oppfylt for at kommunen skal innvilge tillatelse til motorferdsel under et slikt ekstremsportarrangement:
- Det må være et arrangement/ekstremsportarrangement
- Det må være av kortvarig karakter
- Det må ha oppvisning/konkurranse som primært innhold
- Det må ikke knytte seg til turkjøring
Presisert i FMFI-brev 26.08.1997. Støttet i DN-brev 17.11.1997 og MD-brev 28.01.1998. Se også nyere versjoner i FMTF-brev 13.08.2019 og 14.08.2019.
Uttransport av felt elg
Uttransport av felt elg med motorkjøretøy er direktehjemlet i nasjonal forskrift § 2 bokstav b, og krever ikke dispensasjon fra kommunen. Bruk av helikopter/sjøfly o.l. krever dispensasjon etter motorferdselloven § 6 med mindre elgen løftes ut uten at helikopteret lander eller står lavt over bakken.
Transport av utstyr til jaktleir
Transport i forbindelse med jakt er normalt ikke et særlig behov som kommunene kan gi dispensasjon til. Det er allikevel åpnet opp for at kommunene i Finnmark kan gi dispensasjon til transport av utstyr til leir som ligger langt inne i jaktfeltet etter nasjonal forskrift § 6. Dette betyr at elgjegere i Finnmark har rett på dispensasjon for å frakte utstyr. For at transporten skal være innenfor hjemmelen særlig behov er det flere forhold som må være oppfylt:
- Jaktfeltet må ligge langt fra vei og/eller åpen barmarksløype
- Transporten må skje etter etablerte kjørespor
- Formålet er å transportere nødvendig utstyr til leiren
- Det er ikke tillatt med persontransport
- Det vil normalt være tilstrekkelig med transport av utstyr til én leir per jaktfelt (det bør derfor være tilstrekkelig med én til to turer med ett kjøretøy, eller én tur med to kjøretøyer)
Dersom kommunen unntaksvis innvilger dispensasjon til to jaktleirer, må den påse at søker benytter eksisterende kjørespor mellom leirene. Elgjakt skal ikke automatisk utløse dispensasjon for transport av utstyr fordi jegerne ønsker det mest mulig behagelig med leir midt i jaktfeltet.
Der eksisterende kjørespor går over sårbart terreng, bør kommuen sette begrensninger på type kjøretøy (ikke bil eller stor traktor). Transport med sjøfly/helikopter bør prioriteres og skal da behandles etter motorferdselloven § 6.
Statsforvalteren anbefaler kommunene å bare innvilge tillatelse etter faste dispensasjonstraseer til faste leirplasser i hvert jaktfelt. Kjøring til elgpost er ikke tillatt. Bruk av kjøretøy for å speide etter elg, forfølge eller avlede elgens oppmerksomhet eller løsne skudd fra kjøretøyet, er forbudt jf. viltloven § 21.
Presisert i klagesak fra Mdir 20.12.2018. Videre presisert av Klima- og miljøministeren i 2021.
Kommuner kan ikke gi tillatelse til bruk av snøskuter for elgtelling
Miljødirektoratet sier i klagesakavgjørelsen fra 2018 at kommunen ikke har hjemmel til å innvilge dispensasjon til bruk av snøskuter for å telle elg. Direktoratet legger også til at de ikke kan se at kommunen har hjemmel til å pålegge elgvald å gjennomføre vintertelling.
Dyretelling etter oppdrag fra forskning
Dyretelling som nytteformål er regulert i nasjonal forskrift § 3 bokstav f. Ved dyretelling kan motorferdsel på vinterføre nyttes til nødvendig transport i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser, herunder dyretelling og liknende registreringer, etter oppdrag fra forskningsinstitusjon.
Det betyr at f.eks. et grunneierlag må ha fått oppdrag om vintertelling av elg fra en forskningsinstitusjon for å kunne benytte direktehjemmel og bruke snøskuter for å telle elg.
Oppsynstjeneste i privat regi går ikke inn under ordlyden «offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste» i nasjonal forskrift § 3 bokstav a. Generelt fiskeoppsyn og elveoppsyn kan derfor i utgangspunktet ikke foregå med motoriserte kjøretøy. Kjøring i forbindelse med for eksempel undersøkelser, prosjekter, befaringer og kontroll av fiskekort må det søkes om til kommunen etter nasjonal forskrift § 6. Miljødirektoratet legger til grunn at det i utgangspunktet ikke er kurant å få slik dispensasjon for privat oppsyn, men at det ved spesielle tilfeller kan vurderes etter nasjonal forskrift § 6. Se Miljødirektoratets behandling i klagesak av 18.12.18 om kontroll av fiskekort med snøskuter og Fylkesmannens brev til Komagvær Jeger- og Fiskerforening 08.07.10 for utdypende vurderinger.
Oppsyn med begrenset politimyndighet kan rykke ut med motorkjøretøy når det er oppdaget ulovlige forhold, eller at oppsynet har fått melding om ulovlige forhold etter nasjonal forskrift § 3 bokstav a.
Presisert i DN-brev 20.01.1999.
Kommunen kan nekte dispensasjon for landing med luftfartøy for ervervsmessig transport, med begrunnelse at man vil skjerme lokalt firma som driver med det samme. En slik begrunnelse strider ikke mot EØS-avtalens konkurranseregler.
Ved transport av utstyr og personell må det imidlertid være en forutsetning at det/de lokale firmaet/firmaene har konsesjon for persontransport fra Luftfartstilsynet [Fylkesmannens tillegg].
Ettersøkslag kan benytte direktehjemmelen i nasjonal forskrift § 2 bokstav b til uttransport av felt elg og hjortevilt i forbindelse med ettersøksjakt. Felt vilt som følge av ettersøksjakt kan dermed tolkes som "jaktutbytte". Hjemmelen til transport gjelder kun uttransporteringen av selve dyret. Hvis det er plass kan jeger og utstyr også transporteres ut på samme tur.
Slik motorferdsel krever allikevel grunneiers samtykke.
F
Vurdert nærmere i DN-brev 20.01.2006.
I forbindelse med kjøring på barmark til de veiløse bygdene Nervei og Laggo spurte Statsforvalteren Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning) om bygder uten veg, men med rutebåt, kommer inn under lovens § 4 bokstav c som gir direkte hjemmel for nødvendig motortransport. Direktoratet svarte at det ut i fra lovens forarbeider og ordlyd ikke framgår at man har tenkt å unnta bygder med rutebåt fra bestemmelsen. Rutebåten vil imdlertid telle med i vurderingen av om transporten oppfyller lovens krav om å være nødvendig.
Snøskuterløyper
Hovedregelen er at snøskuterløyper ikke skal fastmerkes, og at løypestikkene blir tatt inn etter endt sesong. I enkelte områder kan fastmerking imidlertid være aktuelt, eksempelvis der løypa går i kalvingsland for rein hvor det kan være vanskelig å ta inn løypestikker uten å forstyrre reinen. I slike tilfeller bør kommunen involvere Statsforvalteren. Se KLDs merknader til nasjonal forskrift § 4a andre ledd, sjuende punktum.
Fastmerking krever grunneiers tillatelse. FeFo har gitt føringer for slik merking i Finnmark, se FeFo-brev 02.04.2009. Statsforvalteren slutter seg til FeFo sine vurderinger om landskapshensyn ved slik merking, se FMFI-brev 31.10.2012.
Barmarksløyper
Barmarksløypene i Finnmark skal være permanent merket. Dette er kommunens ansvar. Merkingen skal vise hvor løypa starter og hvor den slutter. Løypa skal også være merket langs traseen der det er nødvendig slik at brukerne vet hvor lovlig trasé går. Det innebærer merking i alle kryss, samt merking av lovlig trasé der det er parallelle spor. Statsforvalteren anbefaler at kommunen bruker lave merker (lave stolper, merking på trær, legging av stein over ulovlige traseer) av hensyn til landskapet. Meld inn dårlig/mangelfull merking til kommunen med kopi til Statsforvalteren.
Feiervesenet må regnes som en "oppsyns- og tilsynstjeneste" jf. motorferdselloven § 4 første ledd bokstav a og nasjonal forskrift § 3 første ledd bokstav a jf. nasjonal forskrift § 2 første ledd bokstav c. Tillatelse til bruk av motorkjøretøyer i forbindelse med feiing og tilsyn av fyringsanlegg har derfor hjemmel i nasjonal forskrift § 3 første ledd bokstav b jf. § 2 første ledd bokstav c.
Selv om utførelse av feiervesenets oppgaver er delegert til brannvesenet, jf. brann- og eksplosjonsvernsloven § 9 første ledd jf. § 11 første ledd bokstav h, er det kommunene som står ansvarlig for gjennomføringen. jf. forskrift om brannforebygging § 17.
Dette er presisert i et brev fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 06.01.2020.
Skal brann- eller feiervesenet gjennomføre tilsyn på friditsboliger i nasjonalparker eller andre verneområder, må de søke til vernemyndigheten om de har behov for motorferdsel. Se brev fra KLD 25.04.2023.
Forsvarets øvelser – lovens § 4 bokstav d
Motorferdsel er tillatt i forbindelse med forsvarets øvelser, forflytninger og transporter. Språkmessig knytter begrepet «forsvarets forflytninger og transporter» seg direkte opp mot øvingsaktivitet, herunder strategisk og taktisk. Typisk forflytning og transporter er av utstyr, militærkjøretøy og personer i forbindelse med øving.
Drift av offentlige anlegg – lovens § 4 bokstav e
I de tilfellene forsvarets bygninger kan anses som «offentlige anlegg» vil motorferdsel til «drift» av disse tillates etter motorferdselsloven § 4 bokstav e.
Tilsyn, drift og vedlikehold av Forsvarets hytter
Tilsyn, drift og vedlikehold av forsvarets hytter faller utenfor forsvarets direkte hjemmel i motorferdselsloven § 4 bokstav d og e. Oppdrag eller transporter av «sivil karakter» som like gjerne kunne vært utført av sivile transportører faller utenfor bestemmelsen. Denne type transport krever dispensasjon etter nasjonal forskrift § 6.
Presisert i DN-brev 18.02.1998.
I skytefeltene i Finnmark har forsvaret inngått festekontrakt med FeFo. Med hjemmel i festekontrakten kan forsvaret opptre som grunneier i forhold til motorferdselloven og nekte eller begrense motorferdsel. Den som får dispensasjon fra kommunen, må selv be grunneieren om tillatelse til å kjøre på eiendommen, dvs. i skytefeltet.
Hvem som er funksjonshemmet og har et reelt behov for snøskuterdispensasjon må avgjøres etter en juridisk vurdering av nasjonal forskrift § 5 første ledd bokstav b. Kommunen er i første rekke ansvarlig for å gjøre denne vurderingen når de mottar en søknad.
I denne vurderingen skal det legges vekt på følgende:
- Hva sier legeerklæringen om diagnose og søkers evne til mobilitet.
- Diagnosen må være varig og ikke knyttet til alderdom.
- Søker må ha et reelt behov for transport (Innebærer helsetilstanden at mulighetene til naturopplevelser avviker vesentlig fra mulighetene mange uten diagnose har til naturopplevelser?)
Presisert i MD-brev 26.06.1995, MD-brev 27.05.1998 og MD-brev 21.01.1998, samt MD-brev 18.12.2002 og MD-brev 22.02.2011. Dette er også presisert i DN-brev 05.06.2007.
Se også klagebehandling av Mdir og hva som ligger i begrepet "funksjonshemmet" i brev 29.11.2019.
Følgeskuter for funksjonshemmede er behandlet for seg.
Det kan innvilges kjøring til funksjonshemmede på barmark. Vurderingen gjøres etter unntaksbestemmelsen i nasjonal forskrift § 6.
Av rundskriv T-1996-1 s. 27 fremgår det at funksjonshemmede stiller i en gruppe for seg som har større behov for, og må gis større muligheter enn andre til å bruke motoriserte fremkomstmidler. De kan således ha et «særlig behov» for motorferdsel etter forskriftens § 6. Slik kjøring kan ikke sies å være turkjøring.
Det må likevel alltid vurderes om kjøringen kan løses på annen måte for eksempel gjennom bruk av barmarksløyper i Finnmark. Kjøring på barmark kan kun innvilges etter gitte traseer og til et begrenset antall turer eller en begrenset periode jf. overlyden unntakstilfelle i nasjonal forskrift § 6.
Aktiv jakt fra kjøretøy er ikke tillat. Etter viltlovens § 21 er det forbudt å løse skudd fra kjøretøy, forfølgevilt fra kjøretøy, lokalisere vilt utenfor vei med kjøretøy og avlede viltets oppmerksomhet med kjøretøy.
Det er likevel mulig for funksjonshemmede å søke om transport av seg selv og utstyr til jaktpost etter nasjonal forskrift § 6. Mdir har i klagesak av 22.06.20 om bruk av ATV i forbindelse med elgjakt for bevegelseshemmede sakt at funksjonshemmede kan ha et «særlig behov» og at slik transport ikke er «turkjøring». Den funksjonshemmede må søke transport til en spesifikk jaktpost og transporten må ikke kunne dekkes på annen måte.
Det er likevel mulig for funksjonshemmede å søke om transport av seg selv og utstyr til jaktpost etter nasjonal forskrift § 6. Mdir har i klagesak av 22.06.20 om bruk av ATV i forbindelse med elgjakt for bevegelseshemmede sakt at funksjonshemmede kan ha et «særlig behov» og at slik transport ikke er «turkjøring». Den funksjonshemmede må søke transport til en spesifikk jaktpost og transporten må ikke kunne dekkes på annen måte.
Om det er uforsvarlig at den funksjonshemmede kjører alene bør den bli kjørt. Dette kan gjøres enten av andre på den funksjonshemmedes dispensasjon (§ 5 bokstav b), eller av personer med dispensasjon for ervervskjøring (§ 5 bokstav a).
Det er kun unntaksvis det kan innvilges dispensasjoner til følgeskuter. Søknader om følgeskuter må behandles etter nasjonal forskrift § 6. Funksjonshemmingens art og omfang samt den funksjonshemmedes behov for hjelp og bistand under egen kjøring må konkret vurderes. Kommunen må vurdere om det behovet følgeskuteren er tenkt å dekke kan ivaretas på en annen måte som at ledsager er passasjer enten direkte på den funksjonshemmedes snøskuter eller i slede, eller at den funksjonshemmede er passasjer.
Behandlet i DN-brev 14.04.2000, FM-brev 21.01.2004, DN-brev 05.06.2007 og MD-brev 22.02.2011.
G
Kommunene kan i sine forskrifter om snøskuterløyper kreve brukerbetaling (løypeavgift) for å kjøre i snøskuterløypene. Avgiften skal kun gå til å dekke kostnader som kommunen har for drift av løypene jf. nasjonal forskrift § 4a andre ledd. Dette vil for eksempel være utgifter til merkemateriell (stikker og skilt), arbeidet med å stikke løypene/ta inn stikkene og lignende. Statsforvalteren forstår bestemmelsen slik at størrelsen på løypeavgiften skal beregnes etter et “selv-kost-prinsipp" i likhet med liknende adganger i for eksempel friluftsloven § 14. Merk at EØS-avtalen og prinsippet om ikke-diskriminering kan gjøre seg gjeldende (se KLDs merknader til § 4a andre ledd, fjerde til sjette punktum).
Det er ikke adgang for kommunen til å kreve gebyr for behandling av søknader om dispensasjon fra motorferdselloven. Dette framgår av rundskriv T-1/96 s. 42, nest siste avsnitt. Gebyr kan bare kreves dersom det fins hjemmel for å kreve gebyr, gitt i sentral forskrift. Slik hjemmel fins ikke.
Grunneiere har som utgangspunkt full råderett over egen eiendom og kan derfor nekte motorferdsel i flere tilfeller, men grunneier kan ikke alltid forby motorferdsel på egen eiendom. Grunneier må respektere lover, avtaler, hevd og lignede som kan danne grunnlag for rett til motorferdsel over privat grunn. Hvorvidt det er adgang til motorferdsel over privat grunn, må tas stilling til i hvert enkelt tilfelle.
Redningstjenesten
Under redningstjenestens reelle utrykninger og redningsoppdrag vil adgang til å bruke motoriserte fremkomstmidler over privat grunn følge av nødrettsreglene. Politiets adgang til å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet følger av politiloven § 7. Se også brev fra KLD av 15.05.20 om redningstjenestens adgang til motorferdsel under øvelser.
Forsvaret
Lov om militære rekvisisjoner har bestemmelser for rekvirering av landområder til forsvarets øvingsformål. Ta kontakt med nærmeste miljøoffiser for spørsmål.
Snøskuterløyper
Etablering av snøskuterløype krever grunneiers samtykke, se nasjonal forskrift § 4a.
Annet
Andre privatpersoner, organisasjoner, reindrift osv., kan ha rett til å kjøre på grunneiers eiendom dersom det foreligger en veirett/ferdselsrett. En veirett/ferdselsrett kan foreligge gjennom avtale eller hevd.
Motorferdselsloven § 10 sier at motorferdselsregelverket ikke innskrenker den adgang grunneier har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom. Med andre ord vil det si at spørsmålet om grunneiers mulighet til å nekte motorferdsel må tas stilling til i hvert enkelt tilfelle basert på gjeldende regler utenfor motorferdselsregelverket.
H
Leder av folkevalgtorgan, typisk “dispensasjonsutvalg”, kan beslutte å behandle en sak skriftlig (uten fysisk møte) eller i hastefjernmøte hvis det er påkrevd å få avgjort en sak før neste møte. Dette kan gjøres hvis det ikke er tid å holde et ekstraordinært møte, eller saken ikke er så viktig at et ekstraordinært møte anses som nødvendig.
Se kommunelovens § 11-8 annet ledd, og brev fra Fylkesmannen 03.07.98.
Hastekompetanse må på forhånd være delegert fra kommunestyret til dispensasjonsutvalg. Ordfører alene kan under ingen omstendigheter tildeles hastekompetanse.
Helikopter og andre luftfartøy – start og landing i forbindelse med turisme og rekreasjon
Problemstilling: Statsforvalteren har fått flere spørsmål om det kan gis dispensasjon etter motorferdselloven § 6 for start/landing med luftfartøy for transport av turister i forbindelse med jakt, fiske, ski- og gåturer mv.
Svar: Kommunene kan ikke gi dispensasjon til start/landing med luftfartøy dersom formålet er turisme, rekreasjon eller liknende persontransport. Turisme og rekreasjon oppfyller ikke kravene til «særlige grunner» i motorferdsellovens § 6.
Kommunene kan heller ikke gi kommunal forskrift etter motorferdselloven § 5 om landingsplasser for transport i turist- eller rekreasjonsøyemed på fjelltopper, utsiktspunkter, breer o.l. "når dette bare har interesse for helikopterskiing, dagsturer og linende aktiviteter". Helikoptertransport for at folk skal nyte utsikt eller spise lunsj på slike steder faller også inn under forbudet. Dette kommer tydelig frem i rundskriv T-1/96 fra Klima- og miljødepartementet under behandling av «helikopterskiing» på s. 39-40.
Det er et absolutt forbud mot heliskiing i Norge. Dette innebærer at det ikke er tillatt å legge ut landingsplasser ved fjelltopper mv. som bare har interesse for helikopterskiing, for kortvarig opphold, utgangspunkt for dagsturer og lignende. Det fins ingen dispensasjonsadgang. Se forskrift om forbud mot heliskiing her.
For særlige regler ved ekstremsportarrangement og bruk av helikopter les her.
Direktehjemmelen i nasjonal forskrift § 3 bokstav e gjelder kun preparering av skiløyper og skibakker for allmennheten, og åpner ikke opp for preparering av rene hundespannløyper.
Idrettslag i from av hundekjøringslag kan kjøre opp skiløyper for allmennheten uten å søke tillatelse etter nasjonal forskrift § 3 bokstav e, for så å bruke de samme løypene til hundekjøring. Dersom det ikke er snakk om skispor og kun en løypetrase for hundekjøring, vil dette ikke være å anse som oppkjøring av skiløyper etter forskriftens § 3 bokstav e.
Se Fylkesmannens klagebehandling av 15.04.20.
Se Fylkesmannens klagebehandling av 15.04.20.
Klima- og miljødepartemnetet har i brev av 12.04.18 tolket ordet «bruk» i motorferdselloven § 2 dithen: Når tenningen er av vil bruk av ATV/firehjuling i forbindelse med trening av hundespann på barmark ikke regnes som motorferdsel i lovens forstand. Hundefører må imidlertid påberegne å komme i en tvilssituasjon rent bevismessig ved eventuell kontroll/tilsyn hvor det blir spørsmål om motoren har vært av eller på.
Dersom ATV tenningen er på regnes dette som motorferdsel og slik ferdsel i utmark er forbudt etter motorferdselloven § 3. Når kjøretøyet går på tomgang, dras av tyngdekraften i nedoverbakker med motoren på, eller bruker motoren til å bremse, faller dette inn under en naturlig forståelse av "bruk" etter motorferdselloven § 2.
Miljødirektoratet presiserer at det ikke vil være tillatt å innvilge dispensasjon etter nasjonal forskrift § 6 for å bruke ATV med tenning på for å trene hundespann.
Eier av hytte kan søke kommunen om å bruke snøskuter for å transportere bagasje og utstyr med snøskuter på vinterføre til egen eid hytte. Transport etter nasjonal forskrift § 5 bokstav c gjelder kun bagasje og utstyr. Dispensasjon kan ikke benyttes til ren persontransport. Det er likevel anledning til å la personer sitte på snøskuteren eller slede dersom det er plass sammen med bagasjen.
Ingen har krav på snøskuterdispensasjon og kommunen må ved søknaden alltid vurdere nødvendigheten av kjøring, samt den samlede belastningen motorferdselen kan medføre for natur, dyre- og friluftsliv. Kommunen kan også i egne retningslinjer sette begrensninger for hvor mange eiere per hytte som kan søke dispensasjon. Å være eier av hytte utløser ikke en rett til motorferdsel.
Det er kommunens ansvar å forsikre seg om at søker faktisk er eier av hytten. Kommunen kan legge til grunn en praksis hvor kun grunnboken og skriftlige avtaler benyttes for å kartlegge eierforholdet. I slike tilfeller må søker få eierforholdet i grunnboken eller avtalen på det rene før det søkes dispensasjon etter nasjonal forskrift § 5 bokstav c.
Leie eller låntaker av hytta regnes ikke som eier. Slike søknader må derfor behandles etter nasjonal forskrift § 6, som er en strengere unntaksregel. Da er det kravet om «særlig behov» som blir gjeldende. Dersom dette kan være et alminnelig behov, dvs. om det kan være gjeldende for mange som leier hytte, er ikke kravet om «særlig behov» oppfylt. Se Mdir klagesak 28.06.2024.
Miljødirektoratets tolkninger, og rundskriv T 1/96 har presisert at søknader som gjaldt bruk av snøskuter for å transportere bagasje og utstyr til hytter med flere eiere, måtte bli behandlet etter nasjonal forskrift § 6.
I dag kan imidlertid alle som har eierandel i en hytte, og har behov for dispensasjon for å frakte bagasje og utstyr til denne hytta, søke om tillatelse etter nasjonal forskrift § 5 bokstav c. Se brev fra departementet av 26.11.20 og 04.01.21 om tolkningen av begrepet «eier» i bestemmelsen om tillatelse til bruk av snøskuter til hytte.
Hytteeiere må samordne transport
Selv om flere nå kan søke dispensasjon etter nasjonal forskrift § 5 bokstav c er departementet klar på at kommunen må se transportbehovet for eierne i sammenheng og forutsette at hytteeierne samordner transportbehovet. Det at flere kan få dispensasjon må ikke bety flere snøskuterturer. Kommunen må også gjøre vurderinger i lys av den samlede belastningen motorferdselen kan medføre for natur, dyre- og friluftsliv i det aktuelle området. Kommunen kan også lage retningslinjer for hvor mange eiere som kan søke per hytte dersom dette er nødvendig.
Hytter - Hvem kan benytte en innvilget dispensasjon
Ektefelle/samboer, barn, svigerbarn og barnebarn av hytteeier kan benytte samme dispensasjon som hytteeier. Hytteeier trenger altså ikke være med under transporten, men de må ha med original dispensasjonsdokument. Nærmeste familie kan ikke søke om selvstendige dispensasjoner. Denne tolkningen fremgår av Høyesterettsdom Rt-2007-1528: "[...] det etter min mening mest naturlig å forstå den slik at eierens nærmeste familie ikke selv trenger å søke om dispensasjon, men er omfattet av dispensasjon som eieren måtte ha fått.».
Ektefelle/samboer, barn, svigerbarn og barnebarn kan benytte dispensasjonen selv om de ikke er bostedsregistrert på samme adresse som hytteeier. "Svigerbarn" trenger heller ikke være inngifte, de kan være samboere av hytteeiers barn. Det at dispensasjonen kan deles med flere personer må ikke bety at det skal gis flere turer enn ellers.
Statsforvalteren anbefaler at kommunen skriver navnene til de som har søkt om transport i dispensasjonen til hytteeieren. Dette for å spare samboer/ektefelle, barn, svigerbarn og barnebarn av hytteeier tid ved en evuentuell kontroll i møte med kontrollmyndighetene.
J
Det er forbudt å jakte med kjøretøy. Etter viltloven § 21 er det forbudt å løse skudd fra kjøretøy, forfølge vilt fra kjøretøy, lokalisere vilt utenfor vei med kjøretøy og avlede viltets oppmerksomhet med kjøretøy.
Snarefangst med kjøretøy er ikke tillat. Dette er presisert i FMFI-brev 17.02.1997. Utplassering og røkting av snarer må skje uten bruk av kjøretøy. Utlegging av åte rammes ikke av forbudet i viltloven § 21, men kjøring for å finne spor med tanke på best mulig plassering av åte er forbudt.
Når våpen transporteres med for eksempel kjøretøy skal de være nedpakket i futteral eller lignende. Våpen skal også være tomt for ammunisjon under transport, se våpenforskriften § 84.
K
Motorferdselloven definerer ikke hva som er ”kjøretøy” i lovens betydning, men ramser opp noen typiske kjøretøy som faller inn under lovens virkeområde (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.). Det er klart at det fremgår av forarbeidene at begrepet ”kjøretøy” forutsettes å ha det samme innhold som etter vegtrafikkreglene, men meningen med å bruke begrepet ”kjøretøy” i tillegg til begrepene ”båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy”, har vært at motorferdselloven skal favne over alle former for motordrevne fremkomstmidler.
Det følger av rundskrivet om motorferdselloven (T-1/96) at: ”Motorferdselloven tar ikke sikte på å regulere bruken av ordinære, ikke terrenggående, elektrisk drevne rullestoler”. Som svar på henvendelse fra importør vedrørende en elektrisk rullestol, har Miljøverndepartementet videre uttalt at motorferdselloven kommer til anvendelse på motordrevne scootere/rullestoler i den grad de er så robuste at de kan brukes i terrenget. Se brev fra MD den 01.09.2005.
Motorferdselloven kommer følgelig til anvendelse når et terrenggående og bensindrevet hjelpemiddel som skal brukes i utmark, uavhengig av hva kjøretøyet er klassifisert som i forhold til vegtrafikkreglene. Det er altså nødvendig med særskilt hjemmel eller dispensasjon for å kunne bruke et slikt terrenggående hjelpemiddel for bevegelseshemmede i utmark.
I miljøsaker er det generelt en utvidet klagekrets fordi naturen er et felles gode som angår mange. Dette vil si at kommunen i større grad må vurdere hvorvidt organisasjoner kan ha klageadgang på vedtak fattet etter bl.a. motorferdselsregelverket.
I vurderingen om en organisasjon har rettsligklageinteresse etter forvaltningsloven § 28 skal det legges vekt på følgende:
- Berører saken organisasjonens formålsinteresser?
- Hvor etablert er organisasjonen?
- Hvor aktiv er organisasjonen?
- Hva er medlemstallet, og er foreningen representert rundt om i landet?
Direktoratet for naturforvaltning har blant annet vurdert at Norsk forening mot støy har rettslig klageinteresse i saker etter motorferdselsloven jf. forvaltningsloven § 28.
Klage til Statsforvalteren på dispensasjonsvedtak
Klage på dispensasjonsvedtak etter motorferdselsregelverket sendes til kommunen som har fattet vedtaket som påklages. Når kommunen mottar klagen, må de først vurdere om vilkårene for å behandle klagen foreligger, for eksempel klagefrist. Dersom vilkårene for å behandle klagen foreligger må kommunen ta stilling til anførslene i klagen og vurdere saken på nytt i lys av klagers anførsel. Kommunen kan ta klagen til følge, ta klagen delvis til følge eller ikke ta klagen til følge i det hele tatt.
Når kommunen gir delvis medhold i klagen, ansees dette som et nytt vedtak med vanlig klageadgang, jf. forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd. Dersom kommunen avslår klagen helt, dvs. at de ikke opphever eller endrer vedtaket, skal saken sendes til Statsforvalteren, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.
Klagebehandling kan ta noe tid fordi kommunen blant annet må varsle og innhente uttalelse fra eventuelle parter i saken. Innhenting av uttalelser er som regel ikke nødvendig der søker påklager kommunens vedtak. Dersom saken er behandlet av politisk utvalg er det også disse som må se på saken ved klage. Politisk utvalg møtes noe sjeldnere og dette kan medføre lengre saksbehandlingstid.
Dersom det er fare for irreversible skader eller det er sannsynlig at klagen vil tas til følge kan dispensasjonen gis utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42. Utsatt iverksettelse vil si at dispensasjonen ikke kan benyttes mens klagebehandlingen pågår. Kommunen og Statsforvalteren kan vurdere utsatt iverksettelse på egent initiativ eller ved krav fra klager.
Motorferdselsloven § 6 og nasjonal forskrifts § 6 er to ulike dispensasjonsbestemmelser for ulike typer motorferdsel i utmark. Motorferdselsloven § 6 regulerer ferdsel for «motorfartøyer» og «luftfartøyer», med dette menes bl.a. båt eller helikopter. Nasjonal forskrift § 6 regulerer bruk av «motorkjøretøyer», med dette menes firehjuling, sekshjuling, snøskuter, gravemaskiner, biler mv.
Forskriftens § 6 har flere vilkår og er en strengere bestemmelse sammenlignet med lovens § 6. Dette er fordi motorkjøretøyer utgjør en større belasting på naturmiljøet sammenlignet med båt og helikopter. Bruk av lovens § 6 og tilhørende vilkår på dispensasjoner til «motorkjøretøyer» vil føre til ugyldighet.
M
Medhjelpere i jord-, skog- og reindriftsnæring trenger ikke egen dispensasjon
Den som selv har direktehjemmel til å kjøre i medhold av loven og forskriften, for eksempel reindriftsutøver eller sauebonde, kan benytte medhjelpere uten at disse trenger egen dispensasjon. Det betyr at en medhjelper også kan benytte direktehjemmel, såfremt det dreier seg om et reelt oppdragsforhold mellom medhjelper og oppdragsgiver.
I rundskriv T-1/96 s. 12 bemerker departementet at i vurderingen av om det foreligger et reelt oppdragsforhold vil det ha betydning om det foreligger skriftlig avtale, opplysninger om hvilke vederlag oppdragstaker får, om oppdragstaker erstatter den næringsdrivendes egen kjøring mv.
Medhjelpere til byggetillatelse og henting av ved til grunneiere trenger ikke egen dispensasjon
Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse. Motorkjøretøy på vinterføre kan også nyttes til nødvendig transport av ved fra egen eiendom til fast bopel. Se nasjonal forskrift § 3 bokstav d og g.
Den som selv har direktehjemmel til disse to formålene, for eksempel den som skal bygge og grunneier, kan benytte medhjelpere uten at disse trenger egen dispensjon. Dette følger blant annet av Høyesterettsdom Rt-1994-397 (forskriftens § 3 bokstav d). Statsforvalteren anbefaler at medhjelperen har med en melding, e-post eller lignende som viser at hen er på kjøreoppdrag, dette for å gjøre en eventuell kontroll av oppsynsmyndighetene enklere.
Medhjelpere til byggetillatelse og henting av ved til grunneiere trenger ikke egen dispensasjon
Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse. Motorkjøretøy på vinterføre kan også nyttes til nødvendig transport av ved fra egen eiendom til fast bopel. Se nasjonal forskrift § 3 bokstav d og g.
Den som selv har direktehjemmel til disse to formålene, for eksempel den som skal bygge og grunneier, kan benytte medhjelpere uten at disse trenger egen dispensjon. Dette følger blant annet av Høyesterettsdom Rt-1994-397 (forskriftens § 3 bokstav d). Statsforvalteren anbefaler at medhjelperen har med en melding, e-post eller lignende som viser at hen er på kjøreoppdrag, dette for å gjøre en eventuell kontroll av oppsynsmyndighetene enklere.
Medhjelper kan ikke leie inn egne medhjelpere
Medhjelpere kan i utgangspunktet ikke selv engasjere ytterligere medhjelpere. Det er den som har retten til motorferdsel i første hånd som kan skaffe seg medhjelpere. Dersom en medhjelper skal skaffe flere, må det foreligge en klar, entydig og spesifiserende fullmakt fra rettighetshaveren.
Se Rt-1979 s. 661 dreng i reindrifta etter lovens § 4 bokstav c.
Høyesterett utaler i Rt-1979 s. 662 at den næringsdrivende (reineieren) ikke kan gi medhjelperen tillatelse til kjøring som skjer i medhjelperens interesse, mot at medhjelperen påtar seg enkelte oppdrag for den næringsdrivende. Høyesterett opphevet i Rt-1979 s. 662 lagmannsrettens dom fordi oppdragsforholdet mellom reineieren og medhjelperen ikke var tilstrekkelig drøftet i lagmannsrettens domsslutning: «Selv om tilsyn med rein angis å være det vesentlige formål, kan dette ikke være tilstrekkelig dersom det helt ut er overlatt til snøskuterkjøreren [medhjelperen] å avgjøre på hvilken måte og i hvilken utstrekning han skal foreta tilsyn.»
Vi viser til Miljødirektoratets klagebehandling av 09.10.18 om tiltalelse til bruk av snøskuter for å fotografere snøbrettkjørere, og Fylkesmannens klagebehandling av 22.03.06 om tillatelse til et snøskutermagasin for testkjøring av snøskutere.
Media og pressens adgang til kjøring i utmark må vurderes etter nasjonal forskrift § 6. Bestemmelsen er streng og hva som i det enkelte tilfelle kan være et "unntakstilfelle", et "særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring" og hva "som ikke kan dekkes på annen måte", beror på en konkret skjønnsmessig vurdering.
I disse to nevnte sakene har Miljødirektoratet og Statsforvalteren vurdert at det ikke forelå et «særlig behov» for kjøring. I saken om fotografering av snøbrettkjørere hadde kommunen lagt vekt på at bildene hadde stor markedsføringsverdi for kommunen. Miljødirektoratet bemerket at det etter forskriften er søker som må ha det særlige behovet og ikke kommunen. Markedsføringsverdien er ikke relevant i vurderingen av om vilkåret «særlig behov» er oppfylt.
I disse to nevnte sakene har Miljødirektoratet og Statsforvalteren vurdert at det ikke forelå et «særlig behov» for kjøring. I saken om fotografering av snøbrettkjørere hadde kommunen lagt vekt på at bildene hadde stor markedsføringsverdi for kommunen. Miljødirektoratet bemerket at det etter forskriften er søker som må ha det særlige behovet og ikke kommunen. Markedsføringsverdien er ikke relevant i vurderingen av om vilkåret «særlig behov» er oppfylt.
N
Loven skiller mellom offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste med hjemmel i lov jf. motorferdselsloven § 4 bokstav a og offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste uten hjemmel i lov jf. nasjonal forskrift § 2 bokstav c.
For lovens § 4 må oppsyns- eller tilsynstjenesten være offentlig (en offentlig etat), eller etablert med hjemmel i lov (eks. Fjelltjenesten, fiskeoppsyn). Organisasjonen må ha oppsyn og/eller tilsyn som en fast oppgave.
Mdir vurderer at begrepet «offentlig oppsyn- og tilsynstjeneste» i nasjonal forskrift § 2 viser til en organisasjon som har oppsyn og tilsyn som en fast oppgave. Mdir kan ikke se at kommunen er en slik tilsynstjeneste. Dette betyr at kommunene ikke har direktehjemmel til drift og tilsyn med fastmerker i snøskuterløyper. Evt. behov for å kjøre i løypene utover det som er fastsatt i forskrift vil derfor kreve søknad etter nasjonal forskrift § 6.
Reindriftsavdeling hos Statsforvalteren har direktehjemmel ved tilsyn av rein etter lovens § 4 bokstav a og forskriftens § 2 bokstav c.
Presisert i DN-brev 09.06.1998.
Spørsmålet er om Telenor og andre statlige selskaper som er omorganisert/privatisert nå må søke om dispensasjon fra motorferdselloven, eller om de har direktehjemmel til kjøring i lovens § 4 bokstav b for tilsyn av anlegg mv. Det framgår av rundskriv T-1/96 s. 16 at utbygging og drift av det offentlige mobiltnettet faller inn under bestemmelsen. DN legger videre til grunn at så lenge f.eks. Telenor leverer teletjenester til størsteparten av befolkningen og er et selskap som er delvis offentlig eid, er det rimelig at nødvendig kjøring til installasjoner kommer inn under lovens § 4 bokstav b.
Kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter har mulighet til å kjøre opp skiløyper til allmenheten uten søknad til kommunen etter direktehjemmel nasjonal forskrift § 3 bokstav e. Det betyr at disse ikke trenger å søke om tillatelse for å kjøre opp skiløyper for allmennheten.
Hvilke foreninger som er «turlag» beror på formålsbestemmelser i foreningens vedtekter. Det stilles krav om at turlag har tur og friluftsliv som hovedformål for sin virksomhet, og at turlag har en viss organisering i form av årsmøte, leder og vedtekter. For eksempel vil en velforening eller et utmarkslag vanligvis ikke kunne ansees som er turlag.
Dersom andre enn overnevnte aktører skal ha adgang til å kjøre opp skiløyper må de søke om tillatelse til dette hos kommunen etter nasjonal forskrift § 6.
Kommunen kan regulere oppkjøring av skiløyper gjennom bestemmelser i egen forskrift. Her kan de ha bestemmelser om hvor det er tillat å kjøre, bestemte traséer, sesonglengde, tidspunkter, utstyr mv. Dette kan være hensiktsmessig for å samordne kjøring og unngå brukerkonflikter og konflikter med andre interesser.
Se også om preparering av løyper til hundekjøring her.
Merking og innmåling av trigonometriske fastpunkt og annen oppmåling i offentlig regi har direkte hjemmel til motorferdsel. Dette framgår både av rundskriv T-1/96 til motorferdselloven og mer direkte i matrikkellova § 42.
P
Kommunene i Finnmark og Nord-Troms (Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) kan i sine forskrifter om snøskuterløyper tillate rasting/leirslagning inntil 300 m fra løypestikkene. For resten av landet er det tillatt å raste inntil 30 m fra løypestikkene. I Finnmark og Nord-Troms kan kommunen gjennom forskrift tillate å kjøre ut på islagte vann for å raste. Rasting skal skje i rett linje ut fra løypa. Se KLDs merknader til nasjonal forskrift § 4a andre ledd, fjerde til sjette punktum. Dette var tidligere en ulovfestet rett med bakgrunn i uttalelser fra departementet, se MDs brev datert 14. oktober 1997 og 23.oktober 2006.
I et fåtall verneområder med snøskuterløyper sier verneforskriften at 300-metersregelen ikke gjelder innenfor verneområdet.
Kjøring langs løypa skal skje innenfor 15 meter på hver side av merkestikkene, se rundskriv T-1/96.
Retningslinjer for redningstjenestenes bruk av snøskuter (og annen motorisert ferdsel) i utmark og i verneområder fremgår av brev fra Klima- og miljødepartementet 15.05.2020.
Redningstjenestens øvingsvirksomhet skal som hovedregel legges til utenfor verneområder. Allikevel kan redningstjenesten ha behov for øvingskjøring og såkalt «kjentmannskjøring» inne i et verneområde, nettopp for å kunne redde liv og ivareta egen sikkerhet dersom de får et akutt oppdrag i verneområdet.
All øvingskjøring og kjentmannskjøring i verneområder er søknadspliktig. Det er fordi slik kjøring ikke regnes som «operativ virksomhet», som har direkte hjemmel i alle nyere verneforskrifter. Slik kjøring vil heller ikke regnes som operativ virksomhet dersom den tas med i for eksempel en øvings- eller tiltaksplan for redningstjenesten. En øvings- eller tiltaksplan kan ikke erstatte en dispensasjon.
Verneområdemyndigheten har anledning til å gi flerårige dispensasjoner til slik kjøring. På denne måten kan vernemyndigheten fortsatt jobbe for å ivareta verneverdiene i området, og ha kontroll over samlet belastning.
Se mer i brev fra Mdir 03.04.2024.
Dersom det ikke er uforholdsmessig tyngende og dokumentet ikke er unntatt offentlighet, bør kommunen sende kopi av sine vedtak når reindrifta spesifikt ber om det.
Presisert i MD brev 12.06.1997.
MD anser det som rimelig at reindrifta skal kunne nekte snøskuterkjøring som påfører den vesentlig skade eller ulempe. Det framgår av rettssaken at reindriftas nektingsrett ikke gjelder totalt og uten begrunnelse, slik grunneiers eller en total bruksrettshavers rett gjelder. Rettssaken ble reist av noen reineiere i et distrikt for å få tvangsstengt ei snøskuterløype. Reineierne tapte, da det ikke var sannsynliggjort at kjøringen var til vesentlig skade eller ulempe. Fylkesmannen hadde før rettssaken vurdert stenging av løypa etter vanlige prosedyrer, men kommet til at stenging ikke var nødvendig.
Vi viser ellers til reindriftsloven § 63.
Klima- og miljødepartementet kan ikke se at det på bagrunn av generelle henvisninger til folkeretten, ILO-konvensjonen mv. er grunnlag for å hevde at urfolksretten gir en særsamisk rett til motorferdsel som står i motstrid til motorferdselloven og tilhørende regelverk. Se brev fra KLD av 08.03.22.
I vurderingen er det sett på følgende regelverk:
- ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stemmefolk i selvstendige stater art 8 og 23
- FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27
- Grunnloven § 108
- Finnmarksloven § 3 og 4
- Naturmangfodloven § 1
- Avgjørelse fra FNs menneskerettighetskomité i sakene communication NO 551/1992 og communication NO 671/1995
Spørsmålet om det foreligger en særsamisk rett til motorferdsel er også vurdert i forhold til vårforbudet i Finnmark og Nord-Troms i DN-brev 08.08.2003.
Sauehold anses som jordbruksnæring. Etter motorferdselloven § 4 bokstav c har jordbruksnæringen i enkelte tilfeller direktehjemmel til å bruke av motorferdsel i utmark. Det må imidlertid dreie seg om reell næringsvirksomhet som har ett visst omfang og inntektsmessig betydning. For å være jordbruksnæring må det også omfatte bruk av minimum 5 daa jordbruksareal.
Nødvendig kjøring i jordbruksnæring – hva er det?
Det er bare kjøring som er «nødvendig» i næringen som er tillatt etter motorferdselsloven § 4 bokstav c. Miljødirektoratet har i brev av 27.04.17 uttalt seg vedrørende «nødvendig» transport i forbindelse med vanlig gjeting, tilsyn og sanking av husdyr. Hva som er "nødvendig" kjøring har også blitt avgjort i høyesterettsdom HR-2023-2402-A.
Transportere letemannskap og utstyr til startpunkt
Det er ikke tillat med motorferdsel i utmark for generell gjeting, tilsyn og sanking av husdyr. Med generell gjeting menes gjeting og sanking av hvert enkelt beitedyr. Dersom sanking skal skje i et stort område, som ikke er tilgjengelig på annen måte, er det likevel tillatt å transportere letemannskap og utstyr ut til et startpunkt i beiteområdet. Det er kun tillatt å transportere letemannskap og utstyr fram til et naturlig utgangspunkt.
Motorferdsel på godkjente veier etter landbruksveiforskriften er tillatt. Generell gjeting, tilsyn og sanking er tillat på traktorveier (veiklasse 7 og 8), samt enkelte permanente veger som er godkjent etter landbruksveiforskriften.
Les mer utfyllende om dette i Mdirs brev av 27.04.17.
Transport av saltslikkestener bør foregå på vinterføre
Ren uttransport av materiell inklusive saltsteiner mv. regnes som «nødvendig» kjøring, men slik transport av utstyr bør gjøres på vinterføre.
Uttransport av syke dyr
Uttransport av syke og skadde dyr kan skje aktsomt når dyrene først er lokalisert til fots. Det er altså ikke mulig å lete etter syke eller skadde dyr med motorkjøretøy. Transport av dyr drept av rovvilt for dokumentasjon anses imidlertid ikke som nødvendig kjøring. Dette er fordi slikt arbeid blir utført av rovviltkontakter/SNO i felt, og dyreeier trenger dermed ikke å transportere ut dyret selv. Se DN-brev av 10.01.07.
Les mer om bruk av medhjelper/dreng her.
Sivilforsvarets aksjoner og øvelsesvirksomhet kommer inn under motorferdselloven § 4 bokstav a, selv om Sivilforsvaret ikke er nevnt spesifikt i rundskriv T-1/96. De har således direkte hjemmel til motorferdsel for sin aktivitet. Sivilforsvaret må oppfattes å ligge et sted mellom ordinær politi-/ambulansevirksomhet og frivillige organisasjoner, nærmest førstnevnte.
Vi viser til Miljødirektoratets avgjørelse i klagesak av 03.01.20 om bruk av snøskuter i forbindelse med skredkurs. Skredkurs for å øve på å bruke snøskuter i bratt terreng oppfyller normalt ikke minimumskravet til nasjonal forskrift § 6 om et «særlig behov», som ikke kan «dekkes på annen måte», og som ikke dreier seg om «turkjøring». Vi snakker da om kurs for allmennheten, altså «folk flest».
Frikjøring som «high marking» eller lignende er ulovlig i Norge. Det betyr at folk flest ikke trenger å lære hvordan man håndterer en snøskuter i skredfarlig terreng. Tvert imot tilsier sikkerhetshensyn at tilnærmingen for den ordinære snøskuterbruker bør være at kjøring i skredfarlig terreng skal unngås. Det relevante behovet er da å lære hvordan en kjenner igjen skredfarlig terreng og unngår å kjøre inn i det. Det finnes en rekke kurs som dekker dette behovet uten bruk av snøskuter.
Miljødirektoratet bemerker likevel at enkelte grupper som fjelltjenesten, hjelpekorps og reindriftsutøvere kan ha behov for å kjøre i skredutsatt terreng, og derfor også behov for et kurs i å håndtere snøskuter i slikt terreng. Det kan derfor gis dispensasjoner til snøskuterkurs der deltakelsen er begrenset til spesifikke grupper som har et særskilt behov få å kjøre i skredutsatt terreng.
Statsforvalteren kan pålegge kommunen å oversende fortløpende alle vedtak kommunen fatter etter motorferdselsregelverket. Dette følger av forvaltningsloven § 35 tolket i lys av dispensasjonsbestemmelsene i motorferdselsregelverket. Tolkningen er gjort rede for i brev fra Justisdepartementets lovavdeling den 09.03.1993.
Det er kommunen som har myndighet til å vedta nye, avvikle, åpne eller stenge egne snøskuterløyper. Dersom det er behov for akutt stengning av en snøskuterløype, må aktuell kommune kontaktes snarest.
I Finnmark og Nord-Troms kan Statsforvalteren innføre midlertidige motorferdselsforbud av hensyn til reindrifts- eller viltinteresser, se nasjonal forskrift § 8. Ved et eventuelt motorferdselsforbud kan statsforvalteren stenge snøskuterløyper, hele avgrensede geografiske områder og nekte enkelte typer direktehjemlet kjøring i slike områder. Dette betyr at de som har dispensasjon i et område med midlertidig forbud ikke kan benytte seg av den så lenge forbudet varer.
Alle snøskuterløyper skal i hovedsak være stengt etter 5. mai. Statsforvalteren kan etter søknad i noen tilfeller forlenge åpningen av enkelte snøskuterløyper.
Snøskuterløypeforskriften til den enkelte kommune gir adgang til stikking og nedtaking av stikker. Kommunen trenger derfor ikke gi dispensasjon til dette. Dersom stikkene av uforutsette hendelser må tas ned i perioden etter 5. mai i Finnmark og Nord-Troms må dette søkes om til Statsforvalteren jf. nasjonal forskrift § 8.
Stikking av selve løypene må ikke avvike med mer en 15 meter fra løypekart oppgitt i forskrift. Se Mdirs svar om 15-meters regelen her og spørsmålet "Er kartet til forskrift om snøscooterløyper juridisk bindende?".
Bruk av snøskuter på åpent vann er en motorsportklasse som utøves flere steder i Troms og Finnmark. Tidligere var dette kun lov på regulerte motorsportbaner. Da vannskuterforskriften ble opphevet i 2017 ble vannskutere, og snøskutere brukt på åpent vann, likestilt med båt i motorferdsellovens forstand. Snøskutere på åpent vann regnes derfor som et “motorfartøy” som er tillatt å bruke på innsjøer større enn 2 km2, på elvestrekninger og innsjøer mindre enn 2 km2 dersom disse inngår som del av et farbart vassdrag jf. motorferdselloven § 4 tredje ledd, første setning.
Redegjørelse for hvorfor snøskutere på åpent vann er likestilt med vannskutere ble gjort før vannskuterforskriften ble opphevet. Se følgende brev:
- FMFI-brev til kommunene i Finnmark av 15.10.2015
- FMFI-brev til Tana og Karasjok kommune av 15.09.2015
- Klima- og miljødepartementet sitt brev til Tana kommune av 24.09.2015
- Sjøfartsdirektoratet sitt brev av 30.10.2000.
Kommunen kan innskrenke bruk av snøskuter på åpent vann
Kommunen kan vedta forskrift som helt eller delvis forbyr bruk av snøskuter på åpent vann i hele eller deler av kommunen. En slik forskrift hjemles i motorferdselloven § 4 tredje ledd, andre setning.
Behandlet i MD-brev 24.11.1994, MD-brev 31.03.1998 og MD-brev 09.11.2009 (ny § 5a i nasjonal forskrift).
Motorferdselloven er streng for snøskuterkjøring i reiselivssammenheng. Det er gitt en egen forskrift som forbyr helikopterskiing o.l. Det er videre ikke adgang for kommunene til å gi dispensasjon for snøskutersafari og lignende turistopplegg. Alle former for snøskutersafari inklusive frakt av utstyr til villmarksleirer, reindriftsleirer, medfølgende snøskuter som sikkerhetsforanstaltning og snøskuterpreparering av løyper for hundespann regnes som unødvendig kjøring, og oppfyller derfor ikke kravene for dispensasjon etter nasjonal forskrift § 6.
MD presiserer i brevet 09.11.2009 at ny § 5a omfatter kun transport av "materiell og utstyr" i forbindelse med utmarksnæring. Bestemmelsen hjemler ikke transport av turister til forskjellige turistanlegg på fjellet.
Snøskutersafari er kun tillatt i åpne rekreasjonsløyper for snøskuterkjøring (kun Finnmark og Nord-Troms).
Når det gjelder transport av gjester til fast etablerte turistanlegg (høyfjellshotell o.l., dvs. faste bygg og ikke teltleirer) er det nasjonal forskrift § 3 bokstav c som gjelder. Se brev fra Mdir 09.08.2023 der de svarer på generelt grunnlag hva som er lov og ikke.
T
U
Utlegging av åte/annen transport med snøskuter under lisensjakt på jerv
Presisert i KLD-brev av 10.02.2017.
Som forberedelse til jervejakt er det vanlig å legge ut åte (dyrekadavre). Utkjøring av åte, proviant og jaktutstyr ønskes derfor ofte gjort med snøskuter av jegerne.
Bruk av motorferdsel til utsetting og tilsyn/kontroll av jervebås krever kommunens tillatelse etter nasjonal forskrift § 5b. Videre fremgår det av brevet at kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel i forbindelse med skadefelling av rovvilt med hjemmel i nasjonal forskrift § 6.
V
Vannskuterforskriften ble opphevet i 2017. Dette innebærer at vannskutere skal kunne brukes på lik linje med båter, altså er det et «motorfartøy».
Motorferdselloven § 4 tredje ledd sier noe om hva som er lov av motorferdsel med motorfartøy. Med hjemmel i denne paragrafen kan kommunene vedta egne forskrifter som begrenser ferdsel med vannskuter utover det som nevnes her. Dette kan være områder, hastighet o.l.
I tillegg er det statlige fartsgrenser for motorfartøy på sjøen i enkelte områder, se Forskrift om statlige fartsgrenser på sjøen.
Hente ved fra egen eiendom/vedteig på vinterføre - nasjonal forskrift § 3 bokstav g
På vinterføre kan du bruke motorkjøretøy for å transportere ved fra egen eiendom/vedteig utvist av skogforvaltningen i Finnmark (nå Finnmarkseiendommen - FeFo) med direkte hjemmel i nasjonal forskrift § 3 bokstav g. Det betyr at du ikke trenger å søke om dispensasjon hos kommunen for dette.
Transport av ved fra vedteig utvist av Statskog faller derfor ikke inn under denne paragrafen. Dette er fordi Statskog ikke inngår i "skogforvaltningen i Finnmark" som er presisert i rundskriv T-1/96. Det betyr at de som skal hente ved fra Statskog sine eiendommer må søke om dette etter nasjonal forskrift § 5 bokstav e.
Det er tillatt å tråkke spor før selve utkjøringen av ved. Der er også tillatt å ta med medhjelpere med egen skuter. Medhjelperen kan hente ved alene, grunneieren trenger ikke være med i følge. Se mer info under Medhjelper.
Husk grunneiers tillatelse
Krysser du andres eiendom må du ha grunneiers tillatelse for å kjøre over deres eiendom.
Vedtransport i jordbruksnæring
Transport av ved eller tømmer som ledd i næringsvirksomhet er direkte hjemlet i lovens § 4 bokstav c uansett eierforhold til grunnen. Dette gjelder også jordbruker som henter ved til eget bruk.
Vedtransport på barmark
Motorferdsel på barmark i forbindelse med vedtransport er kun tillatt for de som driver med jord- og skogbruksnæring. Statsforvalteren viser til presisering i to ulike klagesakavgjørelser fra Miljødirektoratet av 06.04.2020 som gjaldt kommunene Tjeldsund og Sørreisa.
Loven skiller tydelig mellom transport i forbindelse med vedhogst som skjer for/i regi av skogbruksnæring, og de som ikke har dette som næring. Transport i skogbruksnæring både sommer og vinter er regnet som nødvendig kjøring.
Hovedregelen etter forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag, er at kjøring i utmark for transport av bagasje og utstyr til hytter og transport av ved til private formål skal skje på snødekt mark.
Lovgiver har vurdert at kjøring i forbindelse med vedhogst for privatpersoner og som ikke er knyttet til skogbruksnæring, skal skje om vinteren, og ikke på barmark.
Miljødirektoratet påpeker at privatpersoner som har et ønske om å ta ut ved fra egen skog til privat bruk i seg selv ikke kan betegnes som noe "særlig behov", eller er noe som kan omtales som et "unntakstilfelle". Tvert imot vil tilsvarende behov kunne gjøres gjeldende av et svært stort antall personer i Norge. Det er svært mange grunneiere/brukere som har behov for motorisert ferdsel i forbindelse med vedtransport. Det betyr at de som søker om å transportere ved på barmark som hovedregel ikke oppfyller vilkår om at transporten skal dekke et "særlig behov" og at dispensasjoner skal gis i "unntakstilfelle".
Med utmark menes udyrket mark, se motorferdselloven § 2. Videre skal veg som ikke er opparbeidet for kjøring med vanlig personbil også regnes som utmark. I ordlyden “opparbeidet” ligger det et krav om at vegen må være arbeidet med og at vegen må være faktisk “opparbeidet” fra bakken. Høyesterett har i dom RT-1992-8 kommet til at traktorveger også kan være utmark. Veg som ikke er brøytet for kjøring med bil på vinteren regnes som utmark.
Hva som faktisk er veg og hva som er utmark må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom det foreligger usikkerhet, er det i første rekke opp til kommunen å vurdere dette. Der kommunen er usikker kan de kontakte statsforvalteren og/eller Statens naturoppsyn for konsultasjon.
Skille mellom veg og utmark er omtalt i DN-brev 18.12.1998, FMFI-brev 28.05.1998, DN-brev 21.09.2006 og MD-brev 24.08.2005.
Hva som faktisk er veg og hva som er utmark må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom det foreligger usikkerhet, er det i første rekke opp til kommunen å vurdere dette. Der kommunen er usikker kan de kontakte statsforvalteren og/eller Statens naturoppsyn for konsultasjon.
Skille mellom veg og utmark er omtalt i DN-brev 18.12.1998, FMFI-brev 28.05.1998, DN-brev 21.09.2006 og MD-brev 24.08.2005.
Kjøring med direkte hjemmel i nasjonal forskrift § 3 og kjøring på snøskuterløyper kan kun skje på vinterføre. Med vinterføre menes frossen og snødekt mark. Barfrost holder altså ikke. Hvor tykt snølaget må være er ikke definert nærmere, men utgangspunktet må være at kjøringen kan skje uten kontakt med marka.
Alle landets snøskuterløyper stenges 5. mai hvert år, jf. nasjonal forskrift § 4a andre ledd. I tillegg er det et særskilt motorferdselforbud i Finnmark og Nord-Troms fra 5. mai til 30. juni av hensyn til den sårbare yngletiden for dyrelivet og rein, jf. nasjonal forskrift § 8 første ledd.
Motorferdsel i utmark er i utgangspunktet ikke tillatt i dette tidsrommet i Finnmark og Nord-Troms. Dette inkluderer el-sykler siden disse regnes som motorkjøretøy etter motorferdselloven, og omfattes av nasjonal forskrift § 2a. I denne perioden er det Statsforvalteren som har myndighet til å gi dispensasjoner fra forbudet. Dette gjelder all type kjøring etter nasjonal forskrift, foruten om de som har direktehjemmel etter lovens § 4.
Se bl.a. brev fra KLD 26.06.2020 om kjøring med løypemaskin etter 5. mai, og Mdirs avgjørelse i en klagesak om innhenting av løypestikker etter 5. mai av 25.06.2018.
Det er oppdaget en feil i Miljørverndepartementets rundtskriv T-6/09. Feilen er i rundskrivets siste avsnitt og omhandler kjøring i forbindelse med utmarksnæring og hvem som kan gi dispensasjon til dette i perioden med særskilt motorferdselsforbud (5. mai til 30. juni). Direktoratet for naturforvaltning har beskrevet feilen i brev datert 06.01.2012.
Brev
Brev fra Klima- og miljødepartementet (tidligere Miljøverndepartementet)
MD 24.11.1994 om snøskutersafari
MD 26.06.1995 om funksjonshemmede
MD 07.02.1997 om omfanget av snøskuterløyper i Finnmark
MD 12.06.1997 om reindriftas rett til å nekte motorferdsel
MD 14.10.1997 om kjøring inntil 300 meter rett ut fra snøskuterløype
MD 28.01.1998 om elgjaktkjøring
MD 31.03.1998 om snøskutersafari
MD 21.01.1998 om funksjonshemmede (Kvalheim-saken), vedlagt brev 27.05.1998
MD 27.05.1998 om funksjonshemmede (Bakkevold-saken) vedlagt brev 21.01.1998
MD 18.12.2002 om funksjonshemmede
MD 10.03.2004 om helikoptertransport ved ekstremsportarrangementer
MD 24.08.2005 om Motorferdselloven § 2 vei opparbeidet for kjøring med bil
MD 01.09.2005 om terrengående motoriserte kjøretøy
MD 23.10.2006 om begrensninger i hvor 300-metersregelen gjelder
MD 09.11.2009 om snøskutersafari/ny § 5a
MD 20.10.2010 om naturvern og skuterløyper i Finnmark
MD 22.02.2011 om funksjonshemmede og særlig om følgeskuter
MD 19.04.2012 om snøskuterløyper i Finnmark
MD 23.10.2006 om begrensninger i hvor 300-metersregelen gjelder
MD 09.11.2009 om snøskutersafari/ny § 5a
MD 20.10.2010 om naturvern og skuterløyper i Finnmark
MD 22.02.2011 om funksjonshemmede og særlig om følgeskuter
MD 19.04.2012 om snøskuterløyper i Finnmark
KLD 17.02.2014 om sammenknytning av løyper i Nord-Troms og Finnmark
KLD 24.09.2015 om bruk av snøskuter på åpent vann
KLD 25.01.2016 om åpningstider for snøscooterløyper i Nord-Troms og Finnmark
KLD 23.01.2017 om utredningskrav for snøskuterløyper
KLD 10.02.2017 om bruk av snøskuter ifm. skadefelling og utsetting av jervebås
KLD 12.04.2018 om motorferdsellovens regulering av bruk av ATV trukket av hundespann
KLD 14.10.2019 om ATV på barmark og utmarksnæring
KLD 15.05.2020 om redningstjenestens bruk av snøskuter i utmark og verneområdet
KLD 15.05.2020 om redningstjenestens bruk av snøskuter i utmark og verneområdet
KLD 26.06.2020 om preparering av skiløyper etter 5. mai
KLD 26.11.2020 om forståelsen av begrepet "eier" i nf § 5 bokstav c
KLD 26.11.2020 om forståelsen av begrepet "eier" i nf § 5 bokstav c
KLD 04.01.2021 om forståelsen av begrepet "eier" i nf § 5 bokstav c
KLD 08.03.2022 om samisk særrett til motorferdsel
KLD 25.04.2023 om søknadspliktig motorferdsel for feier/brannvesenet i verneområder
Brev fra Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning)
DN 26.06.1990 om kjøring i jord- og skogbruksnæring
DN 29.06.1990 om kjøring i jord- og skogbruksnæring
DN 31.03.1995 om reiselivsarrangement som krever disp for snøskuterkjøring
DN 26.09.1996 spørsmål til MD om omfanget av snøskuterløyper i Finnmark
DN 31.10.1997 om funksjonshemmede
DN 17.11.1997 om elgjaktkjøring
DN 18.02.1998 om Forsvarets skytefelt og nekting av motorferdsel
DN 09.06.1998 om offentlige post- og teletjenester
DN 21.08.1998 om beltevogn i åpen snøskuterløype (til Nordkapp)
DN 24.09.1998 om transport til gamme
DN 18.12.1998 om skillet mellom veg og utmark
DN 20.01.1999 om EØS-avtalen og positiv forskjellsbehandling av lokale firma
DN 14.04.2000 om følgeskuter for funksjonshemmede
DN 08.08.2003 om ILO-konvensjonen og motorferdsel
DN 09.09.2004 om sauenæring og motorferdsel (vedlagt brev av 14.03.1995 og 10.04.2002)
DN 20.01.2006 om transport for fastboende i bygder med rutebåt
DN 06.07.2006 om sauenæring og motorferdsel
DN 21.09.2006 om vei opparbeidet for kjøring med bil
DN 10.01.2007 om sauenæring og motorferdsel
DN 05.06.2007 om funksjonshemmedes adgang til motorferdsel i utmark
DN 06.01.2012 om feil i rundskriv T-6/09
DN 10.01.2007 om sauenæring og motorferdsel
DN 05.06.2007 om funksjonshemmedes adgang til motorferdsel i utmark
DN 06.01.2012 om feil i rundskriv T-6/09
Mdir 19.05.2015 om reindriftsnæringens adgang til å kreve kopi av dispensasjoner
Mdir 27.04.2017 om nødvendig transport med gjeting, tilsyn og sanking av husdyr
Mdir 02.05.2017 om transport til DNT hytter
Mdir 27.04.2017 om nødvendig transport med gjeting, tilsyn og sanking av husdyr
Mdir 02.05.2017 om transport til DNT hytter
Mdir 22.09.2017 om videreføring av eksisterende snøskuterløyper etter ny forskrift
Mdir 25.06.2018 om inntaking av løypestikker etter 5. mai (klagesak)
Mdir 09.10.2018 om bruk av snøskuter til fotografering (klagesak)
Mdir 18.12.2018 om kontroll av isfiskekort nær bilvei
Mdir 20.12.2018 om elgtelling med snøskuter
Mdir 29.11.2019 om hva som ligger i begrepet "funksjonshemmet" (klagesak)
Mdir 03.01.2020 om skredkurs med skuter (klagesak)
Mdir 22.06.2020 om bruk av ATV i forbindelse med elgjakt for bevegelseshemmede (klagesak)
Mdir 03.01.2020 om skredkurs med skuter (klagesak)
Mdir 22.06.2020 om bruk av ATV i forbindelse med elgjakt for bevegelseshemmede (klagesak)
Mdir 06.04.2020 om vedtransport på barmark (klagesak)
Mdir 06.04.2020 om ved- og bagasjetransport på barmark (klagesak)
Mdir 22.02.2022 om ATV og hytterestaurering (klagesak)
Mdir 21.02.2023 om ATV til hytter (klagesak)
Mdir 09.08.2023 om transport av gjester til turistanlegg
Mdir 03.04.2024 om redningstjenestens anledning til kjøring i verneområder
Mdir 28.06.2024 om transport til leid hytte
Brev fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark (tidligere Fylkesmannen i henholdsvis Troms og Finnmark)
FMFI 23.10.1992 om saksgang etter klage på kommunalt motorferdselvedtak
FMFI 28.11.1996 om mengden av snøskuterløyper i Finnmark, uttalelse til MD
FMFI 17.02.1997 om jakt og lokalisering av vilt fra snøskuter
FMFI 26.08.1997 om elgjaktkjøring
FMFI 11.03.1998 om transport ifm. telting/teltleire og gamme
FMFI 28.05.1998 om skillet mellom veg og utmark
FMFI 28.05.1998 om skillet mellom veg og utmark
FMFI 03.07.1998 om dispensasjon, vedtaksmyndighet og delegasjon særlig i ferietiden
FMFI 22.07.2002 om snøskuter på åpent vann
FMFI 21.01.2004 om følgeskuter for funksjonshemmede
FMFI 22.03.2006 om pressekjøring testkjøring snøskutere (klagesak)
FMFI 18.06.2008 om hytter med flere eiere, sameieavtaler
FMFI 22.07.2002 om snøskuter på åpent vann
FMFI 21.01.2004 om følgeskuter for funksjonshemmede
FMFI 22.03.2006 om pressekjøring testkjøring snøskutere (klagesak)
FMFI 18.06.2008 om hytter med flere eiere, sameieavtaler
FMFI 08.07.2010 om motorferdsel i forbindelse med fiskeoppsyn
FMFI 31.10.2012 om merking av snøskuterløyper
FMFI 16.09.2015 om bruk av snøskuter på åpent vann
FMFI 15.10.2015 om bruk av snøskuter på åpent vann
FMTF 13.08.2019 om dispensasjoner ifm. elgjakt
FMTF 14.08.2019 om presiseringer ifm. motorferdsel og elgjakt
Høyesterett Rt-1979 om dreng i reindrifta
Høyesterett Rt-1992-8 om skillet mellom veg og utmark
Kommunal- og arbeidsdepartementet 23.03.1993 om kopi av kommunale vedtak
Høyesterett Rt-1994-397 om materialkjøring til hytte m/medhjelper
Alta kommunelege Jan Eggesvik 11.01.1997 om funksjonshemmede
Alta kommunelege Jan Eggesvik 11.01.1997 om funksjonshemmede
Sjøfartsdirektoratet 30.10.2000 om snøskuter på åpent vann
Høyesterett Rt-2007-1528 om dispensasjon til hytte
Reindriftsforvaltningen i Alta 17.03.2009 om gaupejakt reindriftsutøvere motorferdsel
Finnmarkseiendommen 02.04.2009 om permanentmerking av løyper
Finnmarkseiendommen 02.04.2009 om permanentmerking av løyper
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 6.01.2020 om feiervesenets tilsyn