Dei som treng økonomisk rettleiing skal få hjelp til rett tid

Nav har generell rettleiingsplikt etter forvaltningslova, og dei som ønskjer individuell rettleiing, skal få vedtak etter sosialtenestelova. Denne artikkelen tek føre seg korleis Nav skal arbeide for å sikre at personar som treng økonomisk rettleiing får den hjelpa dei treng. Den baserer seg på eit innlegg halde på nettverkssamling for økonomisk rådgjeving 15. februar 2022.

Økonomisk rettleiing er del av tenesta opplysning, råd og rettleiing etter sosialtenestelova paragraf 17. For at innbyggarane skal få kjennskap til tenesta, må Nav gjere den tilgjengeleg, identifisere hjelpebehov og tilby tenesta ved behov når innbyggarane tek kontakt med Nav. Tildelinga og avslutninga av tenesta, under her kartlegging, vurdering og avgjerd, skal vere forsvarleg.

Tilgjengelege tenester

Nav må sikre at tenesta er kjent for innbyggarane, samarbeidspartnarar og eigne tilsette. Informasjonen om tenesta må ligge på heimesidene, tilsette må få naudsynt opplæring og aktuelle samarbeidspartnarar må vere informert.

Plikt til å identifisere hjelpebehov og tilby tenesta

Formålet med sosialtenestelova er å førebyggje sosiale problem. Slike problem kan ha samanheng med utfordringar med til dømes arbeid, aktivitet, helse, fritid, heimesituasjon, omsorgsoppgåver, bustad, nettverk og økonomi. Nav må difor ha merksemd på fleire livsområde enn berre det ein innbyggjar formidlar at han eller ho treng hjelp med. Ein person som til dømes søkjer om økonomisk stønad til tannbehandling, eller er i kvalifiseringsprogrammet, kan også ha behov for økonomisk rettleiing. Nav må avklare behovet, informere om at personen kan få økonomisk rettleiing og yte tenesta til rett tid og i rett omfang.

Når ein person har tilstrekkeleg inntekt til å kunne klare seg sjølv, men har disponeringsvanskar, kan det vere at vedkommande treng økonomisk rettleiing. Då skal Nav gje tilbod om tenesta.

Nav kan ikkje krevje at rådsøkjar sender skriftleg søknad

Rådsøkjar kan melde sitt behov på ulike måtar, både munnleg og skriftleg. Nav kan ikkje krevje at nokon leverer skriftleg søknad. Når rådsøkjar gjev uttrykk for behov for tenesta, er dette å rekne som ein munnleg søknad. Det er ikkje naudsynt at nedskrivinga skjer ved å fylle ut eit søknadsskjema; det held at Nav sørgjer for at søknaden går fram av saka, som i eit notat.

Nav treng ikkje innvilge teneste til alle som ønskjer økonomisk rettleiing

Det er skilnad mellom generell rettleiing, altså rettleiingsplikta i forvaltningslova paragraf 11, og individuell rettleiing etter sosialtenestelova paragraf 17. Det skal ikkje gjerast enkeltvedtak om rettleiing etter forvaltningslova. Individuell rettleiing etter sosialtenestelova derimot, er ei teneste som rådsøkjande kan ha rett til, og som Nav må gjere vedtak på.

Kartlegging av behov

For å ta stilling til om rettleiinga følgjer av plikta i forvaltningslova eller er ei teneste som krev vedtak etter sosialtenestelova, må Nav vurdere kva slags rettleiing rådsøkjande har behov for med omsyn til tema, innhald og omfang, og grad av individualitet.

Nav må også kartleggje rådsøkjarens evne og vilje til å ta imot rettleiing, då tenesta skal styrke den enkelte si moglegheit til å meistre eigen livssituasjon. For å førebyggje eller løyse sosiale problem, må rådsøkjande ha evne og vilje til deltaking i eigne endringsprosessar, ut ifrå føresetnadane sine.

Nav må behandle søknader utan ugrunna opphald. Kartlegginga bør difor skje så raskt som mogleg for å avklare om det er noko som hastar og må løysast straks. Kartlegginga vil byggje på opplysningar frå rådsøkjande.

Vurdering av type rettleiing

Det er ikkje ein fasit på kva som er individuell eller generell rettleiing. Det er ei heilskapleg vurdering av behovet som er avgjerande.

Typisk for generell rettleiing er at rådsøkjande ofte treng ein til tre samtalar. Rådsøkjande er gjerne ressurssterk, og Nav treng ofte berre informere om regelverk og kva rådsøkjande kan gjere sjølv.

Typisk for individuell rettleiing er at Nav og den rådsøkjande lagar ein plan der det ofte trengst meir enn tre samtalar. Rådsøkjande er gjerne ikkje så ressurssterk og kan ha bruk for hjelp eller støtte for å klare å gjennomføre tiltaka, til dømes ta kontakt med kreditorar. Rådgjevaren må ofte førebu seg til samtalane, sidan sakene ofte er kompliserte og tidkrevjande. Rådgjevaren må også nytte sin sosialfaglege kompetanse sidan arbeidet omfattar motivering- og endringsarbeid.

Viss Nav kjem fram til at rådsøkjande treng tenesta etter sosialtenestelova paragraf 17, må Nav bestemme kva tidspunkt tenesta skal starte opp.

Kva bør vere med i eit vedtak om paragraf 17?

• Dato for når rådsøkjande meldte sitt behov
• Dei faktiske tilhøva ved rådsøkjande sin situasjon som har verknad for avgjerda
• Om rådsøkjande har rett til tenesta eller ikkje, i samsvar med grunngjevinga
• Individuell grunngjeving
• Oppstartsdato som speglar rådsøkjarens behov
• Informasjon om klagerett

Arbeids- og velferdsdirektoratet har laga ein rettleiar om korleis Nav skal gjere vedtak om teneste etter paragraf 17. Rettleiaren finn du på nav.no under «Relaterte dokument».

Avslutning av tenesta

Retten til økonomisk rådgjeving etter sosialtenestelova gjeld til tenesta er gjeve, eller til den er stansa med vedtak på grunn av manglande medverknad frå rådsøkjar.

Nav kan stanse tenesta dersom rådsøkjar ikkje viser vilje til å følgje føreslegne tiltak eller til å bidra med den eigeninnsatsen Nav vurderer at vedkomande har føresetnader for. Det kan vere at rådsøkjar over tid ikkje møter til avtale, ikkje tek telefonen eller følgjer opp det som er avtala eller forventa. Viss Nav skal stanse tenesta grunna manglande medverknad, bør Nav sende varsel om dette først, sjå forvaltningslova paragraf 16.

Eit vedtak om avslutning skal heimlast i sosialtenestelova paragraf 17 og skal vise til vedtaket der tenesta blei gjeve. Grunngjevinga skal vere i samsvar med manglande medverknad som hindrar framgang i saka.

Viss rettleiinga er gjeve, eller det ikkje er mogleg å få gjort noko meir, skal Nav skrive avslutningsnotat, eventuelt eit avslutningsbrev som informasjon til den rådsøkjande.