Kan kommunene løfte i flokk?

Kronikk av Frank Jenssen, statsforvalter i Trøndelag

Det er ikke enkelt å drive en kommune om dagen. Prisvekst, økte rentekostnader og økt etterspørsel etter kommunale tjenester bidrar til trangere kommuneøkonomi, også i Trøndelag. Hos Statsforvalteren er vi bekymret for at stadig flere kommuner har fått alvorlige økonomiske utfordringer. På toppen av dette kommer at mange kommuner har problemer med å rekruttere fagfolkene som trengs til å sette sammen gode fagmiljøer som kan yte tjenester til innbyggerne. Summen av utfordringene uroer oss. 

Samarbeid kan hjelpe

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, sies det. Det stemmer faktisk ikke helt når det kommer til kommune-Norge. Kommunene i Norge er generalistkommuner, og skal faktisk ‘gjøre alt’. Alle kommunene – uavhengig av innbyggertall, bosettingsstruktur og økonomi - har de samme lovpålagte oppgavene. Lista over kommunale oppgaver er bred og omfattende, og mange av tjenestene er komplekse og kompetansekrevende. Samtidig fødes det færre barn, og kommunene får flere eldre og færre innbyggere i yrkesaktiv alder. 

Kanskje er tiden inne for å strekke ut en hånd over kommunegrensene?

Interkommunalt samarbeid er når to eller flere kommuner samarbeider om å løse felles oppgaver i stedet for å løse alt i egen organisasjon eller ved kjøp av tjenester. I Trøndelag er det kommunene på Fosen og i Værnes-regionen som har våget mest og kommet lengst når det kommer til å ta inn tjenesteområder i den interkommunale samhandlingen. De har blant annet etablert samarbeid innen de store velferdsområdene; så som helse og oppvekst. 

Kommuner har stor frihet til å velge hva de vil samarbeide om; selv om lovverket setter noen begrensninger for kommunene. Alle trønderske kommuner har samarbeid med andre på ulike områder, spørsmålet er om samarbeidene er omfattende nok og på de riktige områdene. Inntrykket vårt er at trønderkommunene er noe tilbakeholdne når det kommer til videre utvikling av interkommunale samarbeid. Vi ser også at noen av de etablerte samarbeidene knaker i sammenføyningene og står i fare for å avvikles. Vi skulle gjerne sett at tendensen var den motsatte, og at flere kommuner heller går sammen om å sikre gode tjenester for innbyggerne sine.  

Det er flere som er skeptisk til å bruke interkommunalt samarbeid på flere områder. Det kan handle om bekymring for arbeidsplasser i kommunen, eller for at man gir fra seg styringsmuligheter når flere er sammen om en tjeneste. Vi avfeier ikke slike bekymringer, men mener de ikke trenger å være et hinder. For eksempel vet vi at digitale samarbeidsformer gjør at fagfolk kan jobbe tett uten å sitte i samme bygg eller samme kommune til hverdags, men kombinere det med fysiske møteplasser når det trengs.

Hva skal til for å lykkes?

Som med alt annet her i verden, er det itjnå som kjæm tå sæ sjøl. Men hva er suksesskriteriene? Forskning peker på tre viktige, sammenfallende forhold som må være på plass for å lykkes; God tillit på tvers av kommunene, god forankring i hver enkelt kommune og et godt regionalt lederskap. I tillegg må det finnes vilje til å samarbeide.

Mange har gode erfaringer med samarbeid på tvers av kommunegrensene. Større fagmiljø øker kvaliteten på kommunale tjenester, og gjør det oftere enklere å rekruttere og holde på arbeidskraft. Det reduserer behovet for å leie inn vikarer og konsulenter. Samarbeid kan også gjøre det enklere å løse regionale utfordringer på tvers av kommunene, for eksempel hvis man har et krevende ungdomsmiljø.

Samarbeid tvinger seg fram

Da det regjeringsnedsatte Generalistkommuneutvalget leverte sin rapport i 2023, pekte det på at interkommunalt samarbeid bidrar til å løse utfordringene med manglende kapasitet og kompetanse; særlig i små og usentrale kommuner. To år senere er dette like – om ikke enda mer - aktuelt.

Kommunene i Norge hadde et samlet underskudd på nesten 4 milliarder kroner i 2024. Tiden er overmoden for å tenke annerledes. 

Skal kommunene i Trøndelag klare å håndtere utfordringene som ligger foran oss, mener vi hos Statsforvalteren at det er behov for mer omfattende og langsiktig interkommunalt samarbeid, helst i mer faste konstellasjoner.

Statsforvalteren er tilgjengelig og vil bistå der det er ønskelig, men det første skrittet mot mer samarbeid må tas av kommunene selv.