Seiland nasjonalpark fyller 15 år

Tekst: Lars Åke Andersen

Seiland er den mest praktfulle nasjonalparken her til lands, slo friluftsentusiast Gjermund Nordskar fast i NRK-programmet Opptur. Nasjonalparken fyller litt over halvparten av øya Seiland som ligger mellom Alta og Hammerfest.

Øya har store kontraster, fra steile fjellsider som stuper i havet til lune lommer med bjørkeskog og blomsterenger. På Seiland finner du Europas nordligste isbreer og et unikt kulturlandskap formet av utmarksslått. Selv om landskapet framstår som barsk villmark, har det bodd folk her siden steinalderen. Seiland har en rik sjøsamisk historie, og er sommerbeite for rein.

Spennende stilling

Statsforvalteren i Troms og Finnmark hadde tidligere ansvaret for nasjonalparkene i fylket, men fra 2011 ble myndigheten flyttet over til lokale nasjonalparkstyrer for å styrke den lokale tilhørigheten. Det var da stillingene som nasjonalparkforvaltere ble opprettet, og Ingunn Ims Vistnes begynte i jobben som forvalter for Seiland nasjonalpark.

– Jeg søkte på jobben fordi jeg ønsket å være med på å bygge opp en nasjonalpark fra starten av. Seiland har en lang historie, men nasjonalparken er ganske ung. Som nasjonalparkforvalter er jeg opptatt av folks møte med natur. Det å få jobbe med mennesker som har forskjellige interesser og tilknytning til Seiland er spennende, sier Ingunn. Hun og nasjonalparkstyret har tett kontakt med reindrifta, bygdelag, sauedrifta, grunneiere, reiselivet, turlag, kommunene, Sametinget, fylkeskommunen og flere.

Fra kontoret sitt i Alta kan nasjonalparkforvalteren skimte sitt rike, og Ingunn prøver å komme seg ut så ofte hun kan. En nasjonalparkforvalter må kjenne området godt.

– Seiland er bratt og har mye snø og vær, så på vinteren er området ikke så tilgjengelig. Men fra mai til oktober er jeg mest mulig ute, sier hun.

I jobben har Ims Vistnes mye kontakt med ulike brukere av nasjonalparken. Lokal tilknytning gir muligheten for å bruke lokal kunnskap i forvaltningen, og økt eierskap til verneområdet.  

– Å forhindre konflikter og få til samspill er viktig. Jeg forsøker å holde oversikt over det som rører seg. Det samme gjør nasjonalparkstyret, som er de jeg jobber for. Styret drar på befaring i parken hvert år, og har også årlige møter med interessegruppene i området.

Store kontraster

Ingunn sier at Seiland minner litt om Vestlandet med fjorder, bratte fjell og breer. Samtidig minner den om Færøyene med grønne lier med gress og blomster.

– Du må se med egne øyne hvor grønt det er her før du tror det. Det er store kontraster med ulike typer landskap.

Om du tar turen Seiland/Sievju nasjonalpark kan du treffe på rovfugl og sjeldne fjellplanter. Hele øya er sommerbeite for rein, og deler av nasjonalparken beites også av sau. Kulturhistorien er også viktig her, med spor av bosetting tilbake til steinalderen. Fra gammelt av er Seiland i hovedsak et sjøsamisk område, og nasjonalparken er bevisst på at det samiske blir synlig gjennom blant annet skilting og nettsider på samisk.

– Vi vil få fram og formidle denne historien og kulturen på en positiv måte, og løfte fram at det var noen kunnskapsrike tøffinger som bodde her.

Det er ikke planlagt storstilt feiring av 15-årsdagen, men flere aktiviteter står likevel på programmet. Det jobbes blant annet med å få på plass et venterom, toalett og infopunkt på fergeleiet på Altneset, som er startpunkt for nasjonalparken på søndre Seiland. Strandrydding med elever fra Alta folkehøyskole er et høydepunkt for mange. Da overnatter både forvalter, elever og lærere ute i nasjonalparken, og rydder plast og annet søppel.

Ingen hytter og stier

Nasjonalparken har to innfallsporter; Hønseby på nordsiden og Altneset på sørsiden. Hit kommer du med offentlig transport, og her finner du overnattingsmuligheter. Har du båt kan du gå i land i Store Bekkarfjord for der er det brygge. Siden Seiland ligger på ei øy er det ikke masse-turismen som rår.

I nasjonalparken finner man ikke åpne hytter eller merkede stier. Noen kommer hit med telt for å være flere dager, andre svinger bare innom med båten og går i land for en kort stund. En del turister besøker bare randsonen til nasjonalparken, men går ikke inn i parken på grunn av det krevende terrenget.

– Vi har ikke et mål om å få kjempehøye besøkstall, men at de som kommer får en god opplevelse, avslutter nasjonalparkforvalter Ingunn Ims Vistnes.