Smittevernloven og lokale forskrifter

Følgende nye nasjonale tiltak gjelder:

• plikt for personer (uavhengig av vaksinestatus) som er smittet om å isolere seg, jf. koronaforskriften § 7.
• plikt for uvaksinerte om å teste seg hvis de bor sammen med en smittet (gjelder fra 17.11.2021)
• anbefaling for vaksinerte om å teste seg hvis de bor sammen med en smittet
• retningslinjer for testing og bruk av munnbind for uvaksinert helsepersonell
• mulighet for kommuner til å vedta lokal bruk av koronasertifikat (ikke iverksatt)

Plikten til smittekarantene er opphørt for alle, og er erstattet av faglige råd om testing. Kommunene har mulighet til å vedta lokale forskrifter, og helse- og omsorgsdepartementet har i revidert Rundskriv I-6/2021 om kommunale smitteverntiltak gitt veiledning om lokale smitteverntiltak.

Kommunens hjemmel for å fatte vedtak om lokal forskrift med formål å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, finnes i smittevernloven §§ 4-1, jf 1-5, og forvaltningsloven kap VII. Når tiltak ikke lenger er nødvendig skal det straks oppheves eller begrenses, jf. smittevernloven § 4-1 femte ledd.

Smittevernloven § 1-5 regulerer grunnleggende krav ved iverksetting av smitteverntiltak. De skal være medisinskfaglig begrunnet, forholdsmessige og nødvendige, og det skal legges vekt på frivillig medvirkning. Videre er det i revidert Rundskriv I-6/2021 (utdrag) bla. fastsatt regler for lokale tiltak:

Lokale tiltak må være begrunnet i et særlig lokalt behov, for eksempel som følge av stort lokalt smittepress eller mangel på ressurser.

I den medisinskfaglige begrunnelsen må det tas utgangspunkt i smittevernfaglige vurderinger fra
Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, og lokale medisinskfaglige vurderinger av kommunelegen. Dersom det i kommunen vurderes at det er nødvendig å fravike nasjonale anbefalinger ved å innføre strengere tiltak, må det gis en særskilt begrunnelse med utgangspunkt i lokale konkrete forhold.

Når kommunen vurderer at det er nødvendig med lokale smitteverntiltak bør det i første omgang vurderes gitt i form av anbefalinger som bidrar til frivillig medvirkning. Om det ikke gir ønsket effekt kan det være nødvendig med kommunal forskrift eller enkeltvedtak. Forvaltningsloven kapittel VII gjelder forskrifter, og inneholder regler om utredningsplikt, høring og uttalelser fra interesserte i § 37. Utredningsplikten innebærer at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Kommunen kan ikke utelukkende vedta lokale forskrifter av forebyggende hensyn, men må begrunne tiltakene utfra den lokale smittesituasjonen og hensynet til forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenestene på alle nivå. Statsforvalteren anbefaler at kommunen før det innføres lokale forskrifter gjennomfører og dokumenterer en risikovurdering og begrunner forholdsmessighet og nødvendighet.

Smittevernloven er en fullmaktslov som skal sikre at nødvendige tiltak iverksettes og samordnes, og den er samtidig en rettssikkerhetslov som skal sikre innbyggerne grunnleggende rettigheter. Enkelte av tiltakene som kan være aktuelle etter smittevernloven § 4-1, medfører begrensinger i grunnleggende rettigheter. Inngrep i menneskerettighetene må ha tilstrekkelig hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig. Når en kommune vedtar forskrift med hjemmel i smittevernloven, blir overtredelser av forskriften straffbare, jf. smittevernloven § 8-1. Begrunnelsen for å iverksette slike tiltak blir derfor veldig viktig.

Nå har befolkningen generelt god beskyttelse gjennom vaksinen, med unntak av barn og noen uvaksinerte voksne. Strengere reguleringer har ikke samme nytten som før. I en situasjon med økt smitte må kommunene vurdere ved hvilket smittenivå og ved hvilken belastning på tjenesten det er nødvendig å iverksette tiltak for å hindre at smitten blir en betydelig sykdomsbyrde og overbelaster tjenestene. God kontakt med sykehusene om mottak av utskrivningsklare pasienter er et viktig aspekt i håndteringen av pasienten.

Nødvendighetskravet skal ha sammenheng med effekten av tiltak. Det er klart at alle tiltak som skjermer mot kontaktpunkter, kan ha en effekt. Det er imidlertid ikke nok at tiltakene til en viss grad kan forventes å ha noe eller en viss effekt. Sett opp mot at det nå ikke er særlig mange nasjonale tiltak som gjelder, så er det nødvendig å kunne iverksette ulike lokale tiltak dersom smittesituasjonen forhøyes på en måte som gjør at det er vanskelig å sikre forsvarlig drift av helsetjenestene.

Statsforvalteren minner om at alle lokale forskrifter skal publiseres på Lovdata, det samme gjelder endring og opphevelse av forskriften, jf. forvaltningsloven § 38. Videre har kommunen en plikt til å sikre at befolkningen er tilstrekkelig informert.