Reguleringsplikt for landbruksveier

 Landbruksveiforskriften gjelder nybygging og ombygging av landbruksveier hvor landbruks-virksomhet utgjør hovedformålet, se § 1-3 første ledd. Hvis mer enn 50 % av bruken av veien er knyttet til andre formål enn landbruksvirksomhet, er tiltaket søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. KDD slår fast at Plan- og bygningsloven (PBL) ikke inneholder noe generelt unntak fra reguleringsplikten for landbruksveger. Dette innebærer at kommunen i hver enkelt landbruksvegsak må gjøre en vurdering av om tiltaket er så omfattende at det må utarbeides en reguleringsplan.

KDD skriver at det ikke vil være naturlig å utløse reguleringsplikten med mindre det er snakk om anlegg av helt ekstraordinær størrelse. Eller når det for eksempel gjelder veganlegg som skal benyttes som atkomst til hytteområder slik at vegen får kombinert bruk. Det er ikke fastsatt grenser for når tiltaket er så stort at planplikten utløses, men veilengde, om veien også tjener andre interesser som hyttefelt og vesentlige virkninger for miljø og samfunn er faktorer som er relevant for kommunen å vurdere i disse sakene. KDD skriver at det kan legges til grunn en forholdsvis høy terskel for når det oppstår planplikt. En høy terskel på dette punktet legger også til rette for å unngå unødvendig dobbeltbehandling.

I lys av KDD sin tolkningsuttalelse og vår erfaring med de landbruksvegene som bygges etter landbruksvegforskriften i Trøndelag vil det for de fleste ikke være behov for reguleringsplan. Vi ser imidlertid at enkelte større landbruksveganlegg vil kunne utløse reguleringsplikt og utarbeidelse av reguleringsplan. Dette må da altså kommunen ta konkret stilling til. Les tolkningsuttalelsen på regjeringens nettside.