Oteren – en sårbar art i nordlandsnaturen

Status

For å redde oteren fra å bli utryddet ble den totalfredet i 1982. Etter fredningen tok bestanden seg opp i Nordland. Utviklingen etter 1990 medførte imidlertid at oteren kom inn på rødlista.

Oteren er et rovdyr og hevder revir. Voksne individer av samme kjønn har trolig i liten grad overlappende leveområder, noe som regulerer tettheten til bestanden. Oteren var tidligere utbredt over hele Norge. Utbredelse er i dag begrenset til de nordlige og sentrale delene av landet. Bestanden i deler av landet økte siden fredningen, men etter 1990 tyder overvåkingen på en nedgang på ca. 40%. Denne negative utviklingen gjør at den nå blir vurdert som en sårbar art på Norsk rødliste for arter (https://www.artsdatabanken.no/Rodliste ). Oteren har også blitt utryddet fra store deler av Europa, og har derfor fått et strengt internasjonalt vern. Den nordlige delen av Norge har nå en betydelig del av totalbestanden av europeisk oter.

Skadefelling

Skadefelling av ulike viltarter reguleres gjennom en egen nasjonal forskrift. Noen arter som gjør skade av vesentlig økonomisk betydning kan felles uten særskilt tillatelse hele året, og mink er en av disse artene. Kommunene kan gi tillatelse til felling av noen andre arter som kan gjøre skade, slik som grågås. Vi er gitt myndighet til å kunne tillate felling av oter. Det kan vi gjøre etter skriftlig søknad, dersom oteren vesentlig reduserer andre arters reproduksjon eller har et skadeomfang av vesentlig økonomisk betydning, slik det står i forskriften. Det er i forskriften stilt strenge vilkår for skadefelling, og det er et ufravikelig prinsipp at forskriften ikke skal praktiseres slik at det medfører en uthuling av lovens fredningsprinsipp. Det er også et krav om at skaden allerede skal ha skjedd, og at forsøk på felling rettes mot det individet som har forårsaket skaden. Dette er kjørereglene for skadefelling, som vi forholder oss til.

Vi gir en god del tillatelser til skadefelling av oter hvert år. Tillatelsene blir gitt der oteren tar fisk i oppdrettsanlegg og der den tar ærfugl i fugleværene. I fugleværene har vi strukket oss så langt som mulig innenfor vår myndighet, for å bidra til at det fortsatt skal være mulighet til å drive med ei sårbar næring.

Vi gir normalt ikke tillatelser der oteren tar fisk i vassdragene. Vi gir heller ikke tillatelser der folk er bekymret for at oter oppholder seg nært husdyr.  

Jakt på oter

Etter totalfredningen i 1982 har det ikke vært tillatt å jakte oter. Tidligere ble den hardt jaktet, og dette var nok en årsak til at den ble utryddet i store deler av landet. Det har nå gått snart 40 år siden fredningen, men fortsatt har den ikke kommet tilbake i den sørlige delen av landet.

 Ærfugl og oter

Det har vært en nedgang i ærfuglbestanden i hele landet, noe som har ført til at ærfugl er oppført som nær truet på den norske rødlista. Den største nedgangen i hekkebestanden har skjedd fra Helgeland til Lofoten. Grunnene til tilbakegangen er sannsynligvis mange, men både utbredelse av mink og endringer av næringstilgang er trukket fram. Kartlegging av ærfugl og endringer i bestanden på Vega er grundig beskrevet i egen rapport fra NINA. NOF har også nylig lagt ut en nyhetssak om ærfugl som beskriver statusen til arten. Lenke til rapport og nyhetssak finner du i høyre marg.

Den eneste plassen i Nordland hvor hekkebestanden øker er på dunværene på Vega. Her har fuglevokterne lyktes med å øke hekkebestanden kraftig siden 2006. En effektiv bekjempelse av mink har trolig hatt stor betydning for dette resultatet. Bestanden av overvintrende ærfugl på Vega har imidlertid gått kraftig tilbake etter 1980.

Oter er tilpasset vatn, er en dyktig svømmer og kan dykke opptil fem minutter sammenhengende. Den er i hovedsak en fiskespesialist, men kan også fange krepsdyr, muslinger og fugl. I naturen må vi regne med noe tap av hekkende ærfugl til både rovfugl, kråkefugler, måser, rev og oter uten at dette kan knyttes til de store nedgangene i bestanden. Dersom oter gjør betydelig skade i ærfuglværene, kan skadefelling av det rette individet være en god løsning for å redusere den lokale belastningen i hekkeperioden.

Mink og oter

Det er en generell erfaring at oter og mink ikke går så godt sammen. Er det oter i en elv, ser det ut til at minken holder seg borte. Det siste tiåret har vi fått mange meldinger som tyder på at bestanden av mink er i retur. For fuglebestandene er det godt nytt, om dette virkelig stemmer. Minken spiser mange ulike byttedyr, og på kysten utgjør fugler halvparten av byttedyrene. Minken er en effektiv fuglejeger og kan på kort tid ta knekken på hele kolonier av sjøfugler. Den er også en fremmed art som vi ønsker å bekjempe så effektivt som mulig. Det er vanskelig å lykkes med det på fastlandet, men på øyer er godt stykke fra land ser det ut til å være mulig å oppnå gode resultater. Uttak av mink er i dag et av satsningsområdene til Statens naturoppsyn og det har gitt positiv effekt blant annet i Svellingsflaket landskapsvernområde.

Veien videre

Mye av kunnskapen om livshistorie og bestandsdynamikk hos oter i Norge bygger på analyser av over 2300 døde oter som ble samlet inn fra 1970-årene til 1996. Disse analysene har gitt viktig kunnskap om dødelighet og fruktbarhet hos oteren i denne tidsperioden. Mer informasjon om dette kan leses i Oppdragsmelding 569 fra NINA, se høyre marg.

Det gjennomføres ikke noen registrering eller overvåking av oterbestanden som kan gi et nøyaktig tall på hvor mange dyr vi har i deler av fylket. Vurderingene knyttet til bestandsnedgangen er utarbeidet av en ekspertkomite som baserer vurderingene av endringer i bestandstetthet ut fra data om påkjørte otrer. Det er betydelig usikkerheten knyttet til denne metodikken og vi ser derfor behov for bedre kunnskap om oterbestanden. Spesielt er det behov for bedre kunnskap om antall og tetthet av oter i områder hvor det er aktuelt med skadefelling av hensyn til hekkende ærfugl eller oppdrettsanlegg. Dette for bedre å kunne vurdere effekten av skadefellinger på oterbestanden. I 2018 utarbeidet NINA en prosjektsøknad for kartlegging av otertetthet i deler av Vega basert på DNA analyser av skit.  Vi har gitt tilskudd til dette prosjektet i 2019, og vi håper det lar seg gjennomføre.