Gode husdyrbeiter i verdsarvområdet Geiranger
NIBIO har kartlagt vegetasjonen i seks område med utmarksbeite i verdsarvområdet Geiranger. Mange er klassifisert som svært gode beiter, men det trengs langt fleire beitedyr i utmarka for å bevare kvaliteten.
Viktigheita av utmarksressursar
Utmarka er ein viktig del av ressursgrunnlaget for mange gardsbruk. Ved å kartlegge vegetasjonen i eit område, får vi eit kart som gir eit godt grunnlag for å vurdere beitebruk og beiteverdi for husdyr. Dokumentasjon av beiteressursane er også viktig for nærings- og arealplanlegging i kommunane. I område med kryssande brukarinteresser, som rovviltforvaltning eller hyttebygging, er oversikt over beiteressursane nyttig for landbruks- og beiteinteresser.
Kartlegging av beiteområde
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ved Michael Angeloff og Yngve Rekdal har vegetasjonskartlagt 67 km² i kommunane Fjord og Stranda. Kartlegginga omfattar seks utmarksbeiteområde knytt til bygdene Norddal og Geiranger: Herdalen, Kallskaret og Dyrdalen i Norddal, samt Gråsteindalen, Vesteråsdalen og Grinddalen i Geiranger. Kartlegginga har resultert i vegetasjonskart og to temakart for beite for sau og storfe.
Beitekvalitet og beitekapasitet
Kartlegginga viser at nyttbart beiteareal utgjer 70 prosent for sau og 74 prosent for storfe. 16 prosent av utmarksbeitearealet er svært godt beite for sau og 15 prosent for storfe. Herdalen, Gråsteindalen og Vesteråsdalen skil seg ut med dei beste beiteområda.
Utfordringar og skjøtsel
Til tross for gode beiteressursar er beitetrykket no så lavt at attgroing reduserer beitekvaliteten. Tidlegare var utmarksbruken i området svært intensiv, men dette haustingslandskapet er ikkje stabilt. Dersom beitetrykket vert ytterlegare redusert, vil verdiar knytt til beite, biologisk mangfald og opplevingar endre seg. Tiltak som tynning av tresjiktet i engbjørkeskog og styrt beitebruk kan vere aktuelle skjøtselstiltak for å auke beitetilgangen.
