Legger stor vekt på lokalt selvstyre i klagebehandlingen

Kronikk av Tor Sande, underdirektør ved kommunal- og beredskapsavdelinga:

I denne kronikken skal jeg prøve å forklare forskjellen mellom rettsanvendelsesskjønn og fritt skjønn i klagebehandlingen.

Fylkesmannen er som kjent klageinstans etter en rekke særlover. Fylkesmannen kan ved sin klagebehandling prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter.

En plikt

Ved klagebehandling av vedtak truffet av en kommune plikter Fylkesmannen å legge stor vekt på det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Dette er nedfelt i forvaltningsloven.

Min påstand er at Fylkesmannen ved sin klagebehandling alltid tar hensyn til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.

Jeg skal prøve å begrunne dette nærmere med utgangspunkt i dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2. Etter denne bestemmelsen kan kommunen gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

For å kunne gi dispensasjon inneholder loven to vilkår som begge må være oppfylt.

For det første må ikke hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra eller hensynene i lovens formålsbestemmelse bli vesentlig tilsidesatt dersom det innvilges dispensasjon.

For det andre må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering.

Bestemmelsen nevner også andre forhold som skal vektlegges av kommunen i sin dispensasjonsvurdering.

Rettsanvendelsesskjønn

I noen tilfeller er kommunens skjønnsutøvelse begrenset av rettslige rammer/hensyn som sier noe om hva som skal vektlegges eller hvordan skjønnet skal utøves. Det er dette vi kaller rettsanvendelsesskjønn. Dette skjønnet plikter Fylkesmannen i sin klagebehandling å prøve fullt ut.

Konkret betyr dette at Fylkesmannen plikter å foreta en vurdering av om lovens vilkår i det konkrete tilfellet er oppfylt, herunder å overprøve kommunens faktavurdering i forhold til lovens vilkår (subsumsjon).

Dersom ett av vilkårene i plan- og bygningsloven §19-2 ikke er oppfylt, kan kommunen ikke innvilge dispensasjon.

Frie skjønn

Jeg går nå over til si noe om det såkalte «frie skjønn».

Dersom vilkårene i plan- og bygningsloven § 19-2 er oppfylt, kan kommunen selv velge om det skal gis dispensasjon eller ikke.

Valget fremgår av bestemmelsen selv som benytter formuleringen «kommunen kan». En kan da si at det er opp til kommunens frie skjønn om en dispensasjonssøknad skal innvilges etter ikke.

Det er dette forvaltningsloven § 34 sikter til når Fylkesmannen ved sin klagebehandling er pålagt å legge vekt på det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det foreligger det vi kaller for myndighetsmisbruk. Dette en en begrensning i kommunens skjønnsutøvelse, men det får bli en annen historie.

Kort oppsummert kan en si at Fylkesmannen i sin klagebehandling normalt kun prøver rettsanvendelsesskjønnet, og ikke kommunens frie skjønn.