Femundsmarka nasjonalpark 50 år – Statsforvalteren i Innlandet gratulerer

Gode ordførere!

Gode miljødirektør og statsforvalter!

Gode venner av Femundsmarka, Engerdal og Røros kommuner, Trøndelag og Innlandet

Kjære alle sammen!

Takk for å bli invitert, jeg skal hilse fra statsforvalteren i Innlandet selv, Knut Storberget. Han kunne ikke være her i dag, men han var her sist for noen uker siden – i strålende sommervær sammen med statsråden. Han be meg hilse med følgende budskap; Å oppleve Femundsmarka er rett og slett magisk – gratulerer med 50 årsdagen!

Noen ganger så spør jeg meg selv. Hva er viktig i livet? Hva gir livskvalitet?

Det er selvsagt mye som er viktig i livet – og det er mye som gjør inntrykk. Men det er noe som er viktigere og som gjør større inntrykk enn noe annet.

Ett av dem er møte med naturen. Det er få ting som påvirker deg mer, gir deg mer energi, større opplevelser, og gir mer kraft til både sjel og kropp - enn naturen.

Det handler ikke bare om det vakre, det storslagene, det spektakulære, men også om villskapen, det urørte, sanseinntrykkene; luktene, smakene, lydene og ikke minst stillheten. Den naturlige stillheten, den ekte stillheten, som jo ikke er helt stille,

Stillheten som bor i gresset og på undersiden av hvert strå, og i det blå mellomrommet mellom stenene - som den kjente lyrikeren Rolf Jacobsen skriver i ett av sine dikt.

Naturen innehar verdier som er vanskelig å måle, men de er store. Og fremst i rekken står selvsagt Nasjonalparkene. Selve juvelene, indrefiletene i norsk og internasjonal natur.

Og Norge har mange nasjonalparker, og flest i Innlandet. Og en av de eldste er Femundsmarka. Sammen med tilgrensede verneområder på svensk side utgjør nasjonalparken et av Sør-Skandinavias største sammenhengende villmarksområder. Her får trærne stå til de dør og forvandles til sølvgrå naturmonumenter – til glede for arter, økosystemer og mennesker. Og området er en særdeles viktig beiteressurs for den sørsamiske reindriften. Og slik sett helt avgjørende for å sikre og utvikle samene, som urfolk i Norge, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Og mange av verdiene i nasjonalparkene - de kommer til å vokse i verdi fremover. Betydningen og etterspørselen etter disse oasene vil bli større – både fra mennesker i inn og utland. Mange vil gå inn og oppleve – være en del av naturen. Andre vil være i nærheten av dem, mens noen vil bare vite at de er der.

Det forutsetter bare en ting – at vi klarer å forvalte verdiene slik at de ikke forsvinner. At vi finner den gode balansen mellom bruk og vern. At vi bruker, men ikke forbruker. At vår ferdsel ikke setter spor, men er sporløs.

Slik at de som kommer etter oss – våre barn og barnebarn og barnebarns barn får oppleve det vi opplever – får de samme møtene med naturen som oss – får den samme livskvaliteten som vi oppnår.

Den siste vandreren i Finnskogen – litt lenger sør i fylket vårt - Jussi Nitahå , sa det slik . Dette er mine skoger, men jeg eier dem ikke. Det bør være vår ledetråd. Dette er våre skoger, vår natur, men vi eier dem ikke. Vi har det til låns av våre barn.

Hvordan får vi til det? Hvordan kan vi finne denne balansen. Det handler om mye, men la meg trekke frem to forhold:

1. For det første. Det er helt avgjørende med et sterkt lokalt eierskap hos fastboende i og i nærheten av nasjonalparken, lokalbefolkningen for øvrig, lokalt næringsliv, lokalpolitikere med felre. Det gikk fint når vi - staten gjennom statsforvalteren eller den gang fylkesmannen i Hedmark- var forvalter. Jeg vet at de gjorde en stor innsats.  Men jeg tror det er en enda bedre ide med lokal forvaltning: Det er en norsk modell som sørger for at lokale aktører har en sterk hånd på rattet, ulikt mange andre land hvor staten styrer. Som frembringer, ansvar, stolthet og eierskap lokalt. De operer selvsagt ikke alene, men i et tett samspill med nasjonale myndigheter og fagmiljøer. Mange kokker, ja, men nødvendig for å finne de gode løsningene på kort og ikke minst på lang sikt, som også forstås og eies lokalt.
   
   
2. Fra menighet til samfunn.
   For det andre. Skal vi sikre verdiene på lang sikt er de ikke bare noen få – en liten menighet med naturelskere og byråkrater lokalt og nasjonalt som må forstå betydningen av nasjonalparkene. Hele folket. Storsamfunnet, må eie dem. Og skal de gjøre det - må de ha kunnskap og innsikt.

• Derfor er informasjon og involvering nødvendig,
• Derfor har besøkssentre, naturveiledere og nasjonalparkforvaltere, ordførere, reiselivsaktører, friluftslivorganisasjoner, statsforvaltere m.fl. et stort ansvar.
• derfor er 50 årsmarkeringer viktig
• Fordi de skal formidle hvilke store verdier som ligger i naturen
• Gratulerer med dagen – Femundsmarka er magisk, og kommer ikke til å bli noe mindre magisk i tiden fremover.

Tusen takk for oppmerksomheten!